Vår tid!

Korte og lengre artikler om vår egen tid, sett i lys av Bibelens ord om nåtid og framtid. Blant alt det som skjer dag for dag skal vi hente ut noe som kan være av spesiell interesse for Guds folk.
.

fredag 16. august 2013

Hans Nielsen Hauge: Trosbekjennelse.



Min Trosbekjennelse.
Av Hans Nielsen Hauge.

Min trosbekjennelse er i korthet denne: Jesus Kristus er vegen, livet og sannheten til salighet. Han er deres frelser som tar imot ham i sitt hjerte eller med andre ord, åpner sitt hjerte for den hellige Ånd, overveier Jesu ord, vender sitt sinn, lyst og attrå til Guds ord og bud, har til sitt eneste ønske å behage Gud, og derved gir Guds Ånd rom til å virke den levende tro i sitt hjerte.

Denne tros kjennetegn viser seg i en inderlig kjærlighet til Gud, dernest til sine troende medbrødre og endelig i en utstrakt kjærlighet til alle mennesker som man ønsker måtte bli delaktige i den samme nåde.

De troende viser ved en sann ydmykhet uten forstillelse, hvorledes deres innvortes hjerteforhold er beskaffen, og i utvortes handling med sine medmennesker er de rettferdige, avskyr synd, elsker alle dyder, jager etter hellighet og fred med alle, især dem som påkaller Gud av rene hjerter, som følger Guds Ånds minnelse og tuktelser, og som strir daglig mot alle fristelser fra djevelen og sitt syndige kjød. Paulus klager også over dette, og sier at han ikke formår å gjøre det gode så fullkomment som han ønsket, men at det onde henger ved i tanker og begjæringer – ja, de troende kan endog komme til å snuble i gjerninger, hvilket enn mer smerter dem. Ved et slikt fall vil de sanne troende lære å vandre mere forsiktig å øve seg daglig i årvåkenhet og bønn. De holder seg til Jesus, sin Frelser, og ved hans kjærlighet overvinner de sine syndige tilbøyeligheter, fornekter seg selv, ofrer seg til sin himmelske fars tjeneste, for det er deres hjertes lyst å gjøre Guds vilje og leve etter hans bud.

Den sanne troende som er opplyst om Jesu lære, utelukker intet av alt det Jesus har lært og befalt. De tror på Jesus som sin frelser og er overbevist i sitt hjerte om at han har forløst dem fra synd, men er den tro rettskaffen, da fører det dem til årvåkenhet imot det onde, som så lenge de er i dette liv, henger ved og frister dem.

Det være langt fra at de blindt stoler på troen og akter ringe Guds lov, for de vet at ikke en tøddel skal forgå, men troens kraft i dem skal gi dem styrke til å fullkomme den moralske lov, så at de strever etter å holde Herrens bud av kjærlighet, at de derved for det første kan lyse for sine medmennesker med et kristelig eksempel i kjærlighet, ydmykhet, kyskhet, edruelighet, rettferdighet og med hellige øvelser. For det annet ved all godgjørenhet og tjenestevillighet av ytterste evne å gjøre vel mot enhver, mest sine trosfeller.

For det tredje å bekjenne Guds navn, oppmuntre, formane og overbevise med all langmodighet og lærdom, at de kan holde Guds ord høyt i ære, gjerne både høre det av andre og lære andre. Av dette blir de sanne troende ikke stolte og forakter andre, heller ikke tillegger de seg noen enerett til å bekjenne Guds navn, da de kun selv er unyttige tjenere. De viser fordragelighet mot annerledes tenkende mennesker, men de gleder seg mest over dem som sår sæden uforfalsket og fryder seg når de ser at den vokser og utfolder seg. De har et slikt håp og forvissning at kjærlighetens og fredens Gud vil føre enhver vakt sjel alt nærmere til sitt store mål: Å samles med alle utvalgte og salige sjeler i det evige liv.

(Utsendt av K.P.K. i 1971 i anledning av Hauges fødselsår i 1771.)

torsdag 15. august 2013

Hvorfor misjon.

Kan jeg få minne om noe:  Noen tanker om misjon nå når høsten kommer.
Det er for enkelt å si at misjonsbefalingen er begrunnelse nok. Noen ganger kan det selvsagt være nok, som en kortversjon i gitte situasjoner. Men Bibelen gir et langt større perspektiv over arbeidet. Ser vi hele Ordets budskap under ett, vil vi oppdage flere sider ved misjonsbegrepet. Vi skal stanse kort for noen av dem.
Men først må vi nevne at vi noen ganger hører begrunnelser for misjonsarbeidet som egentlig ikke er bibelske grunner. Misjonen kan bli framstilt som nødhjelp av forskjellig slag, som et nødvendig helsearbeid eller skoleprosjekt og eller som et utviklingsarbeid med både kvinnepolitiske og miljømessige overtoner. Som et ledd i misjonsarbeidet og frukt av den, er dette gode sidegreiner av arbeidet. Men med en bibelsk begrunnelse kan det aldri bli hovedsak eller stå isolert i arbeidet til et misjonsselskap.
Der er det Bibelens begrunnelse som gjelder. Og da må vi lete etter hovedsaken i det bibelske misjonsbudskapet. Og det har vi sett av gjennomgåelsen ovenfor. Her skal vi systematisere og samle det vesentligste som må være med.

1. Syndefallet.
Guds skapergjerning er ikke motiv for misjon. For alt Gud skapte var etter hans vilje. Det var fullkomment, rent og uten lyte. Da ville misjon vært meningsløs.
Men verdens største katastrofe inntraff: synden kom inn i verden ved Eva og Adams fall, Gen. 3. Det fikk langtrekkende konsekvenser: alle mennesker til alle tider ble underlagt Guds dom. Og den lyder på fortapelse bort fra Guds åsyn for evig, en endeløs pine i helvete uten mulighet til forandring eller omvendelse. Rom.5,12-19; Jes.53,6. Alle kom bort fra Gud, ikke bare de moralsk dypest falne. Hjertet er fiendsk mot Gud, og da hjelper ikke moralske forbedringer, heller ikke fromme religiøse øvelser. - Men vi må aldri falle i den motsatte grøften å tenke og mene at alle ufrelste - hedninger i utviklingsland så vel som mennesker uten Gud i vårt land - er umoralske og dypt falne mennesker i det ytre. Det finnes mange fine mennesker i verden, og mange gjør en flott innsats på det menneskelige plan. Det Gud bl.a. vil si med ordet synd, er at alt det vi gjør ikke er godt nok eller kan gjelde for Guds store dom.
Blant slike fortapte mennesker er det Gud vil vi skal drive misjon.

2. Guds skapertanke.
Likevel - Guds skapertanke er et misjonsmotiv. For ved skapelsen ble menneskeheten Guds spesifikke eiendom. Han har rett til det han skapte selv om vi alle vendte ham ryggen. Gud har aldri forlatt noen eller slått hånda av noen så lenge det finnes mulighet til omvendelse. For han elsker den verden han skapte. Joh.3,16.

Til sin egen, kjære eiendom sender han oss med frelsesbud.
Men det må vi også huske: Skapelsesteologien er ikke nok som begrunnelse for misjon, hvis vi ikke ser den i relasjon til syndefallet. Uten den blir skapelsesteologi egentlig en umulighet og feilaktig. Vi må alltid ha hele perspektivet for øyet når vi tenker misjon.

3. Forsoningen.
Synden var så alvorlig at den ikke kunne tilgis uten ved blod som soning. Vår skyld hos Gud måtte betales, sones og utslettes. Dette er et så stort under at ingen kan forstå det rett. Her ser vi inn i dybene i Gud.Men ved å dvele litt ved Ordets forkynnelse om forsoningen aner vi litt av det som skjedde: Jesus, Guds Sønn, døde på korset på Golgata i vårt sted. Han døde for oss. Hans kors og død og blod tok vår brøde bort. Skylden er betalt. Fordømmelsen er tatt av ham i vårt sted. Rom.8,1; Rom.5,12-19; 2.Kor.5,21 (15-21); Gal.3,13.
Det betyr bl.a. at alle har mulighet til å bli Guds barn på samme måte - og de må bli det på Guds måte. Jesus døde ikke for spesielt utvalgte. Han døde for alle og gjorde opp vår synderegning.
Vi står alle likt overfor Gud. Når vi går ut i verden med budskapet, går vi altså til mennesker som Jesus døde for. Og de har samme rett til frelsen som vi.

4. Misjonsbudet.
Jesu ordre før han forlot denne verden innebærer at ansvaret for verdens evangelisering er lagt på hans menighet, de troende. Han regner med oss. Misjonen er nå blitt vår oppgave og vårt liv. Jesu himmelfart betyr at han nå må regne med sine venner i verdens største prosjekt. Han gjord eet alvorlig valg da han forlot verden og ikke sendte engler og serafer som evangelister.
Frelsen er både en gave og en oppgave. Å være frelst er å være trygg i Gud, på rett vei - være salig. Den troende har alt i Jesus og eier evighetens perspektiv og velsignelse over sitt liv.
Men det er også arbeid. Som Guds folk skal vi dele med andre av de goder vi selv har fått av Gud. Og det beste vi har fra ham, er frelse fra synd og med det fred med Gud. Derfor er det dette vi må bringe til andre først og fremst.
Misjonsbudet innebærer to ting: Å drive misjon er nåde. Vi er ikke verd det, vi får gå og være sendebud av Guds nåde. Men det er et påbud, ordene står i imperativ: Gå![4] Mat. 28.19. Da er valget på en måte vårt, for han vil vi skal gå frivillig. Tvang i misjonsarbeidet er død. Det er frivilligheten som gir kraft, menneskelig talt. For da tar vi imot den Åndens kraft som Jesus lovet sine vitner før han forlot verden.
Misjonsbefalingen er en sterk begrunnelse for oss til å drive misjon, siden det er misjonens herre som ga oss den. Det vi nå har nevnt er de viktigste beveggrunner for oss til å gå med budskapet både hjemme og ute. Men vi kan føye til noe mer.

5. Nøden.
Den som ser en døende og fortapt verden uten håp, har fått litt av Jesu sinn. Også han ynkedes inderlig over folket fordi de var som får uten hyrde, hjelpeløse og overlatt til seg selv. Mat.9,36. Et slikt syn kan drive oss ut i tjenesten. Da er vi drevet av Jesu Ånd og går i hans fotspor.
Vi må imidlertid skille dette syn på og nød for sjelene fra den ”nød” som bare eller vesentlig ser folkets materielle nød, fattigdom, sykdom og mangel på for eksempel leseferdigheter og dårlige bo-og arbeidsforhold, vil trolig gå trett etter kort tid. For han vil ikke kjenne gleden og tryggheten over at det er Guds rike han kjemper for, men mer et jordisk ”Guds rike”.

6. Kjærligheten.
Hvis vi kjenner kjærlighet til de fortapte, er også den gitt oss av Gud. 2.Kor.5,14. Det er den rette drivkraft i arbeidet: å elske sjelene inn til Jesus. Da først kjenner vi den rette gleden i misjonsarbeidet.
Men vi skal ikke sitte passive og vente på at Guds kjærlighet skal fylle ossså sterkt at vi MÅ gå ut med Ordet. Noen har hatt det slik. Men også her må vi regne med syndens kraft i den troende som vil sløvne ham og stanse ham på veien. Derfor må en troende alltid søke inn til Jesus for å få sin kurs korrigert og rettet opp. Ordet for kjærlighet i grunnteksten er sterkt, agape. Det betegner egentlig den kjærlighet Gud gir i kraft av det han er i seg selv. 1.Joh.4,10. Det er Guds kjærlighet som han elsket verden med i Jesus (Joh.3,16 der samme ord er brukt), og denne kjærlighet gir han til de troende i den nye fødsel ved Den hellige Ånd. Derfor kan Paulus si: ”Guds kjærlighet (hæ agapæ) er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”, Rom.5,5. Det er ikke en følelsesmessig kjærlighet (gr. filæ) som vennskap som driver oss til misjon. Det er Guds eget hjertelag og sinn.

7. Frykt for Herren.
På samme tid som vi får kjærligheten som drivkraft, får vi også en ny respekt og frykt for Gud. Paulus sier uttrykkelig at fordi han kjenner frykten for Herren, søker han å vinne mennesker. 2.Kor. 5,10-11. Dette knytter han sammen emd tanken på dommen da alle skal få igjen for det som er skjedd ved legemet. Han tenker nok ikke på trellens frykt for straff. Han er fylt av barnets frykt for å gjøre far imot. Denne frykt og respekt er ett av Guds middel til oppdragelse, Jer.32,40. Grunntekstens ord hos Paulus (fobos) betegner frykt, ærefrykt, respekt og er brukt i en rekke sammenhenger i NT. I LXX brukes samme ord hos Jeremias (fobos).[5] Her sier han klart at det er hans frykt som legges i våre hjerter. Det samme ser vi i Vulgata (timorem meum). Og dette stemmer med grunnteksten. På hebraisk står det samme: weæt-yir’ati, der ti uttrykker eiendom, dvs. min frykt. Den vil han gi i deres hjerter: bilvavam. Her betegner -am flertallseiendom.

8. Den Hellige Ånd.
Dypest sett er misjon en Åndens gjerning. Det er den som driver oss ut og gir frimodighet, kraft og frukt. Apg.1,8. Vi er redskap i Åndens tjeneste. Den troende stiller seg villig fram og lar seg bruke av ham. Derfor er en kristen alltid fullstendig avhengig av ham for å bli brukt, slik Jesus minnet sine disipler om. Joh.15,5. Og dette stemmer godt med katekismen og Luthers forklaring. Han forklarer den tredje artikkel med å si: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele kristenheten på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro.”

Her er det tydelig at frelseskallet og livet som kristen (helliggjørelsen) er Åndens gjerning. Og slik er det i hele kristenheten, sier han. Det må bety at alle som skal bli kristne, må bli det ved Åndens gjerning. Det er med andre ord umulig å bli frelst på egen hånd. Og dette sier Luther om mulig enda kraftigere i den store katekismen. Til samme artikkel skriver han: ”Hvor Den Hellige Ånd ikke lar Ordet forkynne og oppvekker hjertene så de kan fatte det, der er alt tapt.”[6] Det er altså Ånden som må la Ordet forkynne. Det er først når Ånden sender sendebudet ut i tjeneste, at Ordet blir forkynt rett og sant. Og Ånden må vekke hjertene slik at de ser at de behøver budskapet og fatter eller forstår det med hjertet. Om det ikke skjer, er alt tapt. Da er alt vårt arbeid forgjeves selv om det er velment. En slik tanke er ydmykende.

Men da vil også all ære tilhøre Jesus som er Guds egentlige misjonær og sendebud. Han har ansvaret - og han skal ha og får til slutt all ære.

Misjon i Norge.

Misjon i Norge.
Dagens leder lørdag 27. juli oppfordrer til indremisjon. Nå har vi egentlig bare ett indremisjonsselskap igjen i Norge, IMF. Men flere andre arbeider blnat spesielle grupper i landet, som fiskere og samer. Og alle selskap driver litt indremisjon.
Jeg vil av hjertet støtte dette. Det har alltid vært viktig med misjon i «kristne» land. Men jo mer et land blir avkristnet, jo viktigere er det med misjon. I min ungdom sa lederne: Hver generasjon må kristnes på nytt. Det gjelder nå mer enn noen gang.
Her må vi ikke bare tenke på innvandrere. Vi må fokusere på vårt eget folk også. Det er din familie, slekt, naboer m.fl. Det er hele bydeler og bygdelag som har få eller ingen kristne i landet vårt. Har du sett denne nøden og tatt den inn over deg? Det er ikke nok med proklamasjoner på stormøter. Hver enkelt av oss må bøye oss for Gud og erkjenne: Vi har sviktet, og vi har et ansvar. Det gjelder sjelenes frelse.
Metoder og arbeidsmåter er ikke nok. Misjon er de brennende hjerters sak – også i Norge. Unge og eldre må ned på kne for en hellig Gud, bekjenne vår egne synder og ta imot uforskyldt nåde. Det er slik gnisten tennes. En bønneaksjon for Norge må begynne og fortsette der.
Nils Dybdal-Holthe. 
(Innlegg i Dagen 6.aug. 2013.)

onsdag 13. februar 2013

Luthers liv.

Martin Luther.

Noen stikkord om hans liv.
A. Martin Luther i Tyskland. F. 10/11 1484 i Eisleben, døpt 11.11 på St. Mortens dag, derfor fikk han navnet Martin (Morten).
1505. Studerte filosofi og jus i bl. a. Erfurt. Ble munk. Tordenværopplevelsen. Augustinermunk.
1508 til Wittenberg, i Svarteklosteret. Leste teologi.
- hadde angst, tenkte på dommedag, bad, pinte seg selv.
1510 til Roma: krøp opp Pilatustrappa, Scala Sancta, det ga avlat i 252 år, dvs. bli fri skjærsilden (renselse) mellom døden og evigheten.
Så baksiden av kirkelivet: synd, pengekjærhet, verdslighet.
1512 prof. i teologi. Foreleste over Salmene og Romerbrevet.
1513 el. 1514. Tårnopplevelsen, ved Rom. 1,17. Han så: Den som tror på Jesus, får Guds rettferdighet og er fullkommen i ham. Gud glemmer synden og tilgir alt. Vi blir hans barn, bare ved tro. Uten å bli munk og streve og arbeide for frelsen.
En tradisjon sier: Han grep pennen og skrev i margen på Bibelen: Sola Fide (ved tro alene). – Frykten forsvant, han fikk sjelefred. Dette talte han ofte om. Det er evangeliet, det glade budskap for trette syndere: Jesus døde for synden, og Gud tilgir uten betingelse.
(Det er andre tradisjoner også om dette.)
 
Reformasjonen begynner.
Det kunne han ikke ha for seg selv. En viktig årsak til at Luther ble reformator, var både hans egen opplevelse og Johan Tetzel som sa: Når penger i kisten klinger, straks sjelen or Skjærsilden springer. Han reiste rundt i Tyskland og talte om avlat. Avlat er:
- erstatning for botsgjerninger når de hadde syndet.
- ga frelse, tilgivelse fra Skjærsilden.
- Paven behøvde penger til Peterskirken.
Ved ett besøk i kirken i Wittenberg, fikk man avlat for 127799 år.
Avlat ble gitt ved å kjøpe avlatsbrev. Det var særlig viktig før Allehelgensfesten 1. nov.
 
Reformasjonen begynte: 31. okt 1517 slo Luther opp 95 teser (setninger) på kirkedøra i Wittenberg. Det var mot avlat. Tesene var på latin og ment som et diskusjonsgrunnlag for de lærde (prestene). Det skjedde ikke, men innholdet i testene ble spredt og kjent over Tyskland på 14 dager (pga trykkeriet). Noen ble glade: nå slipper vi å betale for frelsen, andre motstandere – paven, presten og kirken.
Skriv ned Rom. 1, 17.
 
Motstand. Pave Leo X reagerte og ville dømme Luther.
Luther forsvarte paven, men ikke Tetzel o.a.
Senere ble avstanden til paven større: Kirkens lære var gal, den lærte frelse av nåde + gjerninger, dvs, bønner, gaver til kirken, pilegrimsferder.
Luther sa: Frelsen er bare ved tro av nåde (Sola fide et sola gratia). For Jesus hadde sona all synd på korset.
Les: Rom. 3, 9-31; 4, 1-8; 5, 1 og 6-8. 
 
Luthers kamp mot paven. Viktige år og hendinger: 
 
a) 1519 Disputas med Johann Eck – om tesene. Paven kan ta feil.
b) 1520 Luther lyst i bann, han brente bannbullen.
c) 1521 Riksdagen i Worms, forhørt av keiser Karl V (5). ”Jeg skal til Worms selv om det er like mange djevler som det er taksteiner der.” Her sa han de berømte ord på spørsmålet: Vil du tilbakekalle dine skrifter (lære)? – ”Jeg kan ikke handle mot samvittigheten. Her står jeg, og kan ikke annet. Gud hjelpe meg.”
- til borgen Wartburg hos venner i 10 mndr. Oversatte NT til tysk folkespråk i 1522. Skrev prekener.
1522 Prest og professor i Wittenberg.
Befridde munker og nonner fra klostrene: Gift dere!
1525 gift med nonnen Katharina von Bora (Kæth), og fikk et kloster i bryllupsgave av kurfyrsten. Fikk 6 barn, han sang og spilte i familien. Katharina var flink: Hun er mer verd enn Frankrike, sa Luther.
1525 Bondeopprøret.
1529 Den lille katekisme ferdig.
1530 Riksdag i Augsburg. Skriftet Augustana, ved Melankton. Nå ble de kalt protestanter, de protesterte mot at luthersk lære ikke skulle utbres.
1534 GT ferdig oversatt. Ved hjelp av Melankton, en lærd mann.
1546 18. febr. Luther dør i Eisleben 63 år. Han skulle dit å forlike to venner som var blitt uvenner! Og der ble han syk. 
 
Luthers arbeid.
a) Bibeloversettelse – hele Bibelen. Et storverk, og det gjorde tysk språk bedre og felles for landet. (Sola Scriptura).
b) Frelse ved tro av nåde ble sentralt. Dette førte bort fra Rom og i motsetning til katolske gjerninger. (Sola fide, sola gratia).
c) Katekisma. På visitaser så Luther hvor lite folk kunne. Så skrev han den lille katekisme. Først var den plakater på veggen hjemme. Skrev også en stor katekisme for prestene.
d) Gjorde gudstjenesten enklere.
e) Fikk bort helgendyrkelsen m.m.

fredag 25. januar 2013

Melanchthon.



Philip Melanchthon.

Melanchthon var Luthers medarbeider og en av reformasjonens forkjempere. Han var litt yngre enn Luther. Egentlig var navnet hans Philipp Schwarzerd, som kommer fra tysk Svart Jord. Han var født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, og døde 19. april 1560 i Wittenberg. Han var en tysk reformatorisk teolog og forfatter.

Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede vel 19 år gammel gav han ut en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers gode venn og støttespiller. De arbeidet nært sammen, og han tilegnet seg snart Luthers reformasjonstanker. Allerede i 1521 utga han sin dogmatikk, «Loci Communes», som er en enkel framstilling av hovedbegrepene i den kristne tro.

Men da Luther skrev mot Erasmus og avviste humanismens menneskesyn, ble det avstand mellom de to. Senere opplag av Loci var preget av det. Men Melanchthon var lærd og fikk stor innflytelse ved sine skrifter. Han underviste ved universitetet i Wittenberg, og mange nye studenter kom.

Augustana, den lutherske bekjennelsen ved møtet i Augsburg, er også Melanckthons verk i stor grad. Men han fjernet seg etter hvert fra Luther. Det kommer tydelig fram i 1540 og 1541 om rettferdiggjørelsen. Han ville til og med forlike seg med katolikkene og mente det var mulig. Etter hvert ble lutheranerne splittet i to partier: Filippister (som fulgte Melanchthon) og gnesiolutheranere (som ville verge den rette, ekte lære).

Han skiller seg ut fra Luther på flere punkt (uten at vi skal gå i deltaljer om det her). Han var f. eks. uenig i Luthers syn på loven og mennesket og mente vi kunne nå fram til Gud ved fornuften og at vi har en fri vilje. Han har preget reformasjonen. H. Lindstrøm sier at "få teologer har hatt så stor betydning som han" (NTU II). Synet på nåden og den frie vilje, og nattverden var viktige element i forskjellen.
Boka «Loci communes» kom ut i flere opplag og utgaver etter hvert. Den første utgaven i 1521 var banebrytende og var den første «dogmatikk» i den lutherske kirke. Her ble «troen» systematisert og er utgangspunkt for senere dogmatiske bøker. Men han skrev også andre bøker.
Blant annet har vi en kommentar over Romerbrevet av ham og en kommentar over Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev. I tillegg skrev han filosofiske bøker og reformatoriske skrifter. Både Hovedboka i reformasjonen «Augustana» og den følgende «Apologien» er fra hans hånd.
Melanchthon var en lærd mann og blir faktisk kalt for «Tysklands lærer» og A. Valen-Sendstad kaller han og Calvin «foregangsmenn i det dogmatiske arbeidet» (Kristen dogmatikk). Og samtidig var han humanist (ikke moderne humanetiker). Men Melanchton forandret syn på flere sider av teologien, som om tradisjonen, nådevalget, viljen, troen og nattverden (A. Valen-Sendstad: Troens fundamenter). Han er blitt ulikt bedømt til ulike tider, men en svensk dr. theol. sier at «få teologer har hatt en så stor betydning som han» (Henning Lindstrøm). Og Valen.Sendstad sier at Luther i 1545 (året før han døde) henviser til Loci «som det sted hvor man klarest og mest presist finner den lutherske teologi» (Troens fundamenter, note s. 25f.). Det må bety at han var høyt verdsatt på tross av uenigheter.
Regin Prenter (i Dogmatik) forklarer boktittelen «Loci communes» slik: «Steder fra de hellige skrifter udlagt med henblik på det, der skal forkyndes» og ordnet som en utvidet katekisme Og Melanchthon er flittig til å gjøre nettopp det også i sine kommentarer. Han henviser til mange bibelvers som taler om samme sak og slik forklarer han skrift med skrift.
Paul Madsen d. 1911 sier i sin Troslære at Loci tar utgangspunkt i forelesninger over Romerbrevet og følger oppbygningen der. Og det kan synes naturlig, for Melanchthon foreleste over Romerbrevet i Wittenberg etter Luther som bare gjorde det en gang, i 1515-1516.
På grunn av sin tilnærming til Calvin og den reformerte teologi, og endog til romerkirken, er han blitt kalt en forløper for samarbeid og sammenslåing av kirkesamfunn (økumenisk arbeid).
Romerbrevet.
Forordet til Melanchthons kommentar til Romerbrevet er skrevet 29. juni 1522. Det er skrevet av Martin Luther som en anbefaling av ham. Luther hadde selv forelest over Romerbevet vinteren 1515-1516 – og den finnes i bokform. Deretter overtok Melanchthon undervisningen i dette brevet, og det er trolig dette vi nå har som bok.
Han er på linje med Luther i frelsesspørsmålet. Han har flere fine utsagn om troen og frelsen. Han forklarer og kommenterer kort og konsist, mens Luther preker mer om hvert ord og utsagn. En troende, sier han til kap. 1, 17, som tar imot løftet (evangeliet) og tror at Kristus har gjort nok for synden … den holder Gud for å være rettferdig og gjør ham salig. Og han gjentar det til v. 18: Hovedinnholdet i dette er at bare troen på Kristus blir regnet (oss) til rettferdighet.
Til kap. 3, 31 sier han: Hver den som tror at Kristus ble gitt for våre synder, oppnår … ved troen at synden ikke blir tilregnet og han er fri dommen. Og til kap. 4, 15: Loven gjør en from på utsiden, men ikke i hjertet. Evangeliet gir oss Kristus, og hans Ånd gjør oss fromme i hjertet.
Til slutt skal vi bare nevne kap. 8, 3. Her begynner han en relativ lang forklaring slik: Det var umulig at man ved loven skulle bli rettferdiggjort, da den ikke kunne bli oppfylt ved kjødet. Det betyr at det er umulig å holde loven ved naturen. For «kjødet» betyr vår natur. …
Men Melanchthon fjernet seg fra Luther på noen punkt, som nevnt ovenfor. Det gjaldt bl.a. Augustana. Det er kanskje grunnen til at han er lite nevnt og brukt i vår lutherske kirke nå. Men han hadde i alle fall en viktig rolle i begynnelsen av reformasjonen.ndh.
---

tirsdag 22. januar 2013

Luther som predikant.



Luther som predikant.

Av sogneprest Melankton Lüdemann, d. 1934.

(Lett oppdatert språk og fotnoter ved NDH.)

Når vi i disse dager feirer minnet om den lutherske reformator, skal vi først og fremst huske at med den er det selve det nye testamentets kristendom vi minnes. Den bryter igjennom de mange lag av kristelig tradisjon som har samlet seg over den og truet med å kvele den. Etter å ha prøvd og etter hvert kastet til side alt det som mennesker har kommet med for å gi en engstelig samvittighet fred og et bevende hjerte trygghet og hvile, finner Luther frem til Paulus og gjennom ham til – ikke kirkens, men evangelienes Jesus. Gudsordet er dermed for Luther og for alle senere tider gjeninnsatt på sin plass som den bærende grunnvoll for kirkens liv.

I gudsordet slik det lød fra begynnelsen med Jesu egen og hans apostlers åndsmyndighet, har også menigheten sitt våpen og sitt vern. Det religiøse liv hviler på overbevisning og har sin garanti i opplevelsen av evangeliet, og ikke i noen ytre kirkelig autoritet med dens åndelige eller verdslige makt-og tvangsmidler. Følgen derav er at det for Luthers kirke må skaffe fritt løp for Guds ord, så det kan «settes i sving» (for å bruke et ord av Luther selv) og nå frem til alle. Gudsordet er for Luther den sterkeste makt i verden.

Noen annen makt skal vi ikke bruke. Vi skal vinne menneskenes hjerte, sier Luther, og dette skjer ved Guds ord alene. Dette ‘alene’ skal utrette det. Jeg vil preke, jeg vil tale, jeg vil skrive, men jeg vil ikke tvinge noen og ikke bruke makt mot noen. For troen vil komme frivillig, uten tvang. Den vil elskes fram. Jeg har bare brukt Guds ord, preket og skrevet, ellers har jeg intet gjort. Mens jeg har sovet eller drukket Wittenbergerøl med min Philip (Melanchthon) og Amsdorf, så har det (ordet) gjort at pavedømmet er blitt så svakt, at enda aldri noen fyrste eller keiser har gjort noe slikt.

Prekenen ble derfor ut fra luthersk syn en nødvendig bestanddel av gudstjenesten – i motsetning til katolisismen. I enhver gudstjeneste skulle Guds ord lyde og ikke bare bli forelest, men fremlagt i en levende forkynnelse (uttrykket er Luthers), om aldri så kort. Ja, prekenen ble endog, og måtte for Luther bli gudstjenestens midtpunkt. «Gudstjenestens største og fornemste stykke er å preke og lære Guds ord,» sier han: «Gjennom prekenen kommer Kristus til deg, og du føres til ham!

Hans egen muntlige forkynnelse hadde en veldig kraft og klarhet. Det er vel nok å minne om hvorledes han fra prekestolen i Wittenbergs bykirke i løpet av åtte dager fikk brakt ro i de av svermerne opphissede gemytter, gjenopprettet orden efter de helt revolusjonære tilstander og gjort det så hett for lederen av opprøret at de måtte trekke seg tilbake.[1]

Av Luther som predikant er det ikke vanskelig å få et umiddelbart inntrykk den dag i dag, da han har etterlatt seg en mengde prekener, og at vi således ikke er henvist alene til hans samtidiges vurdering. I den hittil fullstendigste utgave av hans samlede skrifter (Erlangen-utgaven, som teller 105 bind) utgjør hans prekener de 20 første bind.[2] Av alle hans prekensamlinger er der dog kun to postiller. De er begge kjent hos oss.

Den store Kirkepostillen (oversatt på dansk)[3] og Huspostillen (som foreligger i flere norske utgaver). Den første av disse ble gjennom en lengre årrekke utarbeidet med det for øye å tjene til veiledning for prestene. Den har for så vidt sine forgjengere i de mange latinske postiller, som mot slutten av middelalderen ble utgitt til hjelp for de prester som selv hadde vanskelig for å utarbeide en preken.

Huspostillen er fremkommet på den måte at et par av hans venner etter hukommelsen (for øvrig på en ypperlig måte) har opptegnet de søndagsprekener som Luther i lang tid holdt i sitt hjem som husandakter. Ikke minst av disse lærer vi å kjenne Luthers eiendommeligheter og fortrinn som predikant. De bærer i høy grad preg av muntlighet.

Hans form er jevn, likefrem, naturlig og ukunstlet, i beste forstand populær. Som hans brede, kraftige, opprinnelige personlighet lå så fjernt som mulig fra all tilgjort høytidelighet, taler han i sine prekener et djervt, kraftig hverdagsspråk, forståelig for alle hans tilhørere, men uten å jage etter effekt. Særlig blant munkene var det oppstått mange Folke-predikanter. På samme tid som det blant dem var begavede og tiltalende skikkelser, er der dog nok av frastøtende eksempler på hvor lavt man kunne gå i sin streben etter folkelighet og i å søke etter å vekke oppsikt.

En slik folkepredikant begynte sin preken med å hauke og skrike, andre med å synge viser (som eksempel kan nevnes: «Der fòr en bonde til skogs» eller: «I går var vi alle fulle».) Luther taler vel – i overensstemmelse med sin karakter og tidens tone – kraftig og djervt og utilslørt. Men som han selv er gjennomtrengt av det dypeste alvor og i sitt innerste grepet av sannheten, blir hans uttrykk aldri uedelt eller uverdig, om det enn på grunn av sin djervhet undertiden kan skurre litt i våre forfinede ører.

Som han ikke lik de gamle folkepredikanter søker å imøtekomme tilhørernes dårlige smak, så pynter han heller ikke sine prekener med gold lærdom, som mange av de mere dannede predikanter, prestene, var tilbøyelige til. Han klager ofte over at prestene gav menigheten «store smuler av en tom meningsløs og uforståelig skolevisdom». Og han advarer sterkt predikanter mot hovmodig framføring av sin egen lærdom og briljering med stor kunst for menigheten.

Luthers prekener er ikke utformet med noen bevisst kunst. Han vet selv at han her står tilbake for andre. Slik sier han under sammenlikning med Brez (den schwabiske reformator)[4] at han ikke har hans «kunst og dannelse», men alltid må storme og kjempe». En annen gang skrev han på sitt bord: «Innhold og uttrykk har Filip (dvs. Melanchthon), uttrykk, men ikke innhold Erasmus (en av tidens lærdeste menn, som var nesten forgudet på grunn av sin stil), innhold, men ikke uttrykk har Luther, verken innhold eller uttrykk har Karstedt (en av Luthers tilhengere som senere ble svermer). Han skrev ikke sine prekener skrev han – i alle fall ikke i senere år. Han pleide ikke en gang først å tenke gjennom dem, ellers ville han, som han selv sier, enda mindre kunne fatte seg i korthet, da hvert enkelt punkt ville vokse ut til en hel preken.

Det er likevel langt fra at en ånd som Luther skulle kaste tankene hulter til bulter i sine prekener, og fare fra det ene til det andre uten plan og sammenheng, etter løse innfall. «Man skal», sier han «med en gang, uten lange omveier, gå like løs på sitt egentlige emne, forfølge dette klart og fast og ikke innlate seg med alt det som faller en inn, omtrent som pikene når de skal på torget og prater med alle de møter.»

Hans metode er denne: Uten å stille noe tema i spissen og uten å gripe noen enkelt tanke i teksten og sette de andre til side, eller noen enkelt side av den, gjennomgår han teksten skritt for skritt, og følger nøyaktig teksten og fletter utleggelse og anvendelse inn i hverandre. På samme tid har han blikket festet på den grunnlærdom eller livsregel som han behandler. Det er som regel ikke vanskelig å oppdage den enhet som slik behersker hans preken og gir den fasthet og samling.

Han gjør seg særlig flid for å forklare tekstens innhold etter dens opprinnelige, historiske, likefremme, bokstavelige mening. Da han ble mer moden i sin utvikling,[5] forkaster han helt den vilkårlige «åndelige» (allegoriske) tolking som var brukt fra gammel tid og også på hans tid. Slik lærer han menigheten å «lese» Skriften, på samme tid som han legger innholdet nær til hjertet og samvittighet som ikke mange andre har klart det.

Hva er så innholdet av Luthers forkynnelse?

I det eldste prekenutkast han har skrevet på tysk (istedenfor som tidligere på de lærdes språk latin), sier han, at det eneste som skal være forkynnelsens innhold er «Kristi kors’ visdom». Det skriver seg fra et par år før han opptrådte som reformator. Han forklarer dette slik at mennesket ikke makter noe for å frelse seg selv og må lære å tvile på seg selv og håpe på Kristus. Han klaget ofte bittert over at forkynnelsen i stedet for evangeliet om Kristus, var «tomme og løgnaktige legender (historier om helgener som Luther kalte med et selvlaget ord «Lygender») eller vilkårlige allegorier eller snakk.  Med all sin kraft fremholder han «det ene evangelium» som er «ett og det samme i alle evangelier og apostoliske bøker, og den ene Kristus som vi fremfor alt må ta imot som Guds gave til oss, og som da også vil være et eksempel og gi oss mange gode lærdommer og kostelige, vennlige påminnelser».

Hans preken er helt og fullt praktisk og merkelig omfattende og blottet for ensidighet. Det bibelske innhold har han tilegnet seg ikke bare ved grundig studium og dyp tenkning, men ved levende erfaring og åndelig kamp. Hans kraft, myndighet og inntrengende formaning kommer av det. Praktisk anlagt som han er, lar han også evangeliet belyse hele menneskelivet og holder det fram som en makt til å omskape og fornye hele livet fra innsiden. Begge sider kommer klart til uttrykk: Kristus alene som frelsens kilde, og Kristus som kraft og eksempel til etterfølgelse.

Også her er han Paulus’ store disippel: I Kristus er en kristen helt fri, men nettopp derved bundet til ham. Når det gjelder å refse synden, legger han ikke fingrene mellom. Skjønt han alt fra begynnelsen av og gjennom hele sitt liv hadde uhyre mange tilhørere til sine prekener, fikk han ofte høre mye ondt fordi han uten å gjøre forskjell på folk avslørte så sterkt de synder han var vitne til hos høy og lav. Hans tanker om en predikants oppgaver og erfaringer med hva en rett predikant utsetter seg for, har vi i slike ord som: «Predikanter står i Guds sted og straffer.» «Når fromme, gudfryktige og trofaste predikanter straffer synden, skjeller man dem ut og kaller dem trettekjære, biske, spottere både av Gud og mennesker.» «Hvis jeg skulle skrive om en predikants tyngsel og byrde, som han må bære og holde ut, slik som jeg vet det og selv har lært å kjenne det, så ville jeg skremme alle bort fra predikantyrket. For en from, gudfryktig predikant må være slik innstilt: At ingen ting er kjærere for ham enn Kristus, hans herre og frelser, og det kommende evige liv.»

Da hans forkynnelse alltid står i sammenheng med det virkelige livet, øser han av sin egen erfaring så vel som av det han ser hos mennesker og i tiden. Hans venn Justus Jonas sa en gang til ham at ingen kunne gjøre etter hans prekener (kunne tale som han). Da gav han det betegnende svar: Jeg kan det ikke en gang selv. For ofte gir min person eller en av mine egne privatsaker meg stoff til en preken, alt ettersom tiden, omstendighetene og tilhørerne er.» «Alt,» sa han, «må man innrette etter omstendighetene.» Sine postiller ville han derfor gjerne i senere år ha omarbeidet, da – som han sa – «ikke alt passer og rimer til alle tider.»

Det vil være av interesse å se litt på hvorledes Luther forberedte sine prekener.

Det er sagt ovenfor at han ikke pleide å skrive ned sine prekener på forhånd, ikke engang å tenke gjennom detaljene. Men det betyr ikke at han stod fram uforberedt. Sin predikantgjerning satte han altfor høyt til det, og han følte seg liten overfor den store oppgaven. Han sier om det: «Jeg har mange ganger engstet meg over det, og det har ofte gjort meg redd at jeg slik skulle og måtte tale for Guds åsyn og hans store majestet og guddommelige vesen.» Han visste godt om sine mangler og kunne vurdere andres fortrinn. Derfor måtte han ta mot til seg og nedkjempe sin angst for å opptre overfor lærde og kritiske tilhørere. Han sier selv at ikke gjerne så sin venn Melanchthon som sin tilhører.

Ved siden av flittig fordypelse i den hellige Skrift, brukte han særlig bønn som forberedelse. Engang sa han til en sogneprest: «Når du skal preke, så tal med Gud og si: Kjære Herre Gud, jeg vil preke til ære for deg, jeg vil tale om deg og prise ditt navn, om jeg enn ikke kan gjøre det så godt som jeg burde.» Det beste, sier han, får man ovenfra, ved bønnen: «Guds nåde lar ofte de prekener lykkes best, når man er nær ved å fortvile over sitt eget, ja som man selv skammer seg over. Det går også meg selv ofte slik. Skjønt jeg er en gammel, øvet predikant, er jeg likevel redd når jeg skal preke, for det å preke er ikke menneskeverk.»

Noe eiendommelig for Luther er at ham måtte kjenne harme for å kunne preke godt. Han måtte være vred, sier han, «når det gjelder sjelen og helvete». Om dette sier han videre at det gjør blodet hans friskt og skjerper hans ånd og jager anfektelsene på dør. Han trenger den om han skal skrive, preke og be godt. «Harmen på rette sted» kaller han Guds gave.

Det er flere århundrer siden Luther prekte, men den velde og makt som utmerker de første Guds menn og hans profeter er der ennå. Han griper ved det skrevne ord den som mottar  det med en makt som bare den har som har kjempet for sin sjel og derfor kjenner sjelens verd og kjemper for de andres sjeler. Slik blir han aldri foreldet med det spørsmål som alltid er aktuelt: om sjelens fred og frelse. Det kommer fram for hver ny slekt og som bare får den løsning som Paulus og Luther nådde fram til. Overfor dette viker det tidsbundne tilbake hos ham. Det ville være en velsignelse for vårt folk om Luthers prekener ble hentet fram igjen.

Med sin friskhet og opprinnelighet ville de stille menneskene ansikt til ansikt med seg selv og sin Gud og føre dem tilbake til kilden som han drakk av. Mangt stort ville bli smått, mange drivhusblomster ville visne, det kunstige og affekterte ville drive bort av den friske bris, den religiøse smak ville renses, man ville søke etter enfold og dybde og erfaring, som når sjel taler til sjel.

Av Melankton Lüdemann. Tidl. Sogneprest i Torvastad.
Nordre Bergenhus Folkeblad. Florø, torsdag 1. november 1917.


[1] Her tenker han trolig på «bondeopprøret».
[2] Senere er det kommet flere utgaver. Den mest fullstendige er nå Weimarutgaven. Før den kom også Walchs utgave i mange bind. På engelsk er det kommet en ufullstendig utgave på Concordia-forlaget. Men alle Luthers prekener er utgitt på engelsk av Baker Books i år 2000 og senere. (Overs. Anm.)
[3] Også kommet på norsk senere. Den er noe forkortet enkelte steder. (Overs. Anm.)
[4] Dette må trolig være Johann Brenz f. 1499 d. 1570. Han organiserte den lutherske kirke i Württemberg. Holmquist/Nørregaard kaller ham «den udmærkede Prædikant». (Overs. Anm.)
[5] Lüdemanns merknad: «Som det foruten av direkte uttalelser bl.a. fremgår ved sammenlikning mellom huspostillen og de eldre deler av kirkepostillen.»