Vår tid!

Korte og lengre artikler om vår egen tid, sett i lys av Bibelens ord om nåtid og framtid. Blant alt det som skjer dag for dag skal vi hente ut noe som kan være av spesiell interesse for Guds folk.
.

mandag 6. oktober 2014

Kopervik jubileum 2014.



Kopervik jubileum 2014.

NDH.

1814 og 1914.

2014 er viktig –og mange årstal før. Tenk på 1814 med grunnlova og 17. mai og fridom. Og same år vart Hans Nielsen Hauge frikjend etter ti år med dom over seg. Han sat ikkje i fengsel heile tida, men dommen låg over han.

Og tenk på 1914 – ein verdskrig braut ut, som varde til 1918. Og i 1914 bygde dei Panamakanalen, og båtar kunne gå rett gjennom Amerika frå Stillehavet til Atlanterhavet. Same år bygde dei bedehus på Ådland.

Dette året hadde og Frelsesarmeen verdskongress i London. 130 salvasjonistar reiste frå Canada med båten «Empress of Ireland». Utafor Skotland rende ein (norsk) båt på skipet og mange omkom. M.a. salvasjonistar.  Då vart denne songen skriven: «De kommer fra øst og vest, de kommer fra syd og nord…». Det var ein ung svensk frelsesoffiser som skreiv han.

Og i tillegg: Misjonshuset på Stangeland vart bygd. Men noko hadde hendt før – det må me ta med her.

Bakgrunn.

Me spør nokre gonger om grunnen til at noko skjer. Den finn me ofte i tida før. Det som hender mellom oss påverkar ettertida. Det er sjeldan at noko kjem dalande ned over oss frå himmelen. Noko har hendt før.

I kristen samanheng er det ofte vekkingar som ligg bak både skular og bedehus og misjon. Det treng ikkje alltid vera store vekkingar som grip heile landsdelar. Det er gjerne nokre få brennande hjarto som set i gong. Metodistvekkinga i England på 1700-talet er eit døme på det. Nokre få studentar ved universitetet i Oxford kom saman og las regelmessig i Bibelen etter ein plan og metode. Brørne Wesley var mellom dei – og ei ny vekking kom over England og Amerika.

Tida før Misjonshuset her var og prega av åndeleg vakning og vekking. Det er ein viktig grunn til at huset vart bygt.

Vekkingar.

Oftedals-vekkinga i 1870-71 var ei slik oppvakning mellom folket på Karmøy. Lars Oftedal var vikarprest i Avaldsnes der store ting hende. Og vegen var kort til Kopervik. Mest heile Karmøy var med i denne vekkinga. Eit ytre resultat var bedehuset Karmel i Avaldsnes i 1878.

12-14 år seinare var det ei ny stor vekking i Karmøy. I 1885 kom lekpredikantane Thormod Rettedal frå Sør-Rogaland og Andreas Nilsen frå Jelsa. Den siste var bakar og handelsmann i Kopervik. Før han vart kristen, spela han til dans med ufrelst ungdom og levde som verdsleg. Då Gud fekk bøya han, knuste han fela og vitna om sitt nye liv der slikt ikkje lenger hadde plass. Nå var livskallet hans å vinna menneske for Gud. Vekkinga gjekk over store delar av Karmøy, fortel J. Straume. Men det kom fleire vekkingar. Rettedal kom attende til Kopervik i 1892 og nye kom med. Det var han som fekk i stand den første kvinneforeininga for Kinamisjonen her.

      Nå stig Maren Olava Simonsdt frå Skudenes fram, ho var f. 1865 d. 1956. Ho tente i Stavanger og seinare i Kopervik. Men ho hadde det vondt og visste ho var ein syndar. Ho las boka "Naaden og Sandheden" (av V. P. Makay) og fekk sjå vegen ut or trelldomen. Men ho våga ikkje å tru det avdi ein ikkje-lutheraner hadde skrive boka, seier ho. Så las ho i Galaterbrevet kap. 3 og vart fri og løyst: Den rettferdige skal leva ved tru.
      Maren vart gift med Ole Johan Olsen Lilleås frå Vikøy i 1890. Han var skipsbyggjar i Kopervik d. 1951. Dei ville begge arbeida for misjonen. Det gjekk ikkje så glatt alltid. Folk ropa "kinesarane" etter dei då dei gjekk til møta. Årsrapporten for 1894 viser og at dei har vore motlause: "Grunnet liten tilslutning føler vi oss ofte nedstemte og kolde og slik trenger (vi) til flittige forbønner...)" Men dei heldt fram med arbeidet, og i misjonsbøssa la dei "nogle ører efter enhvers evne". I denne tida var det ikkje snakk om dei store gåvene.

      I 1902 kom endå ei vekking, ved Røisland. "Heile Karmsund stod i loge," seier Straume. Då bygde dei m.a. bedehus på Stokkastrand.
      Og i 1910 kom Daasvand, på seinsommaren. Han sette seg på ei tropp med koffert og gitar. Mannen kom ut og Daasvand sa: Trur du eg kan spele ein song her? Ver så god, det er mi trapp, sa mannen. Ein stor barneflokk samla seg kring han. Dei fylgde med til bedehuset, og vekkinga tok til mellom unge og eldre. Då det vart kjent at Daasvand var tilhengar av fri nattverd, stengde dei bedehuset for han. Men vekkinga heldt fram i heimane. Johannes Solheim var og med, han var bror til Gustav Nielsen som og var talar.

      Om hausten 1912 var Johannes Dåsvand over 2 månader i byen. Han skreiv i Kineseren om det slik: "Jeg fikk lyst til å sende noen linjer fra krigsskueplassen." Han seier det er et herleg arbeid å tala Guds ord. Men i Kopervik "har vært nokså trange forhold i religiøs henseende, men det lysner, og derfor er vi glade. Når Gud lukker opp, kan ingen lukke til. Her har været vekkelse særlig blant ungdommen og flere har overgitt seg til Gud." Og han komkluderer med dette: "Arbeidet for Kinamisjonen går fremover her på Karmøen." Han var optimist.

Nytt hus.


I 1914 var tida komen. Lilleås var ei drivande kraft også nå. Dei samla material og huset vart reist sumaren 1914. Dei kalla det «Emmaus» etter Luk. 24 der Jesus tala med to læresveinar på vegen til byen Emmaus. Til dagleg heiter det «Stangeland Misjonshus».

Predikant og lærar Peder Vagle skreiv brev til Brandtzæg 7. oktober 1914 om at han og Knut Rettedal hadde vore i Kopervik på møte. Søndag 4. okt. vart det vigsla (det var i går!) der misjonær Seyffarth, Rettedal og Mugås var med. Det er hundre år sidan.

Eigedomen vart skyldsett 24. nov. s.å. og skøyte frå Simon Stangeland tinglest 15. juni 1915. Pris 400 kr. Men grunnreglar for huset kom ikkje før i 1919. På sumartinget 15. juni 1915 kom eit interessant tillegg (som var vedteke alt 30. jan.): «Hvis bygdeveien skulle omlegges,  skal veigrunnen tilfalle den solgte grunn således at  adkomst til misjonshuset ikke sperres.» Og vegen er endra og går nå nærare lensmannskontoret. Denne setninga i tingboka gir altså misjonshuset rett til vegen. 

      Alfred Hagnor i Indremisjonen stod i vekking i 1918, då stod Kopervik i "lys lue". Det var og vekking i 1926-27 og i 1932-33. Under krigen var det stor vekking ved Robert Karlsen.
      ---
Under krigen tok tyskarane huset og nytta det til lagerplass. Då måtte dei og ha møte i heimane. Ingen av dei gjekk i kyrkja då av de det var ein NS prest der som folk ikkje hadde tiltru til.

Ny vekking.

      Vinteren 1957-58 gjekk ei stor vekking over Kopervik. Elise Oftedal har skrive ei interessant prosjektoppgave om den, som ho kalla: "Den siste store vekkelsen i Kopervik". Nå når århundre renn ut, ser me faktisk at den tittelen var profetisk. Det vart den siste store vekkinga i byen.
      Det tok til med ein evangelisk aksjon i kyrkja i Kopervik søndag 3. nov. 1957 med mottoet: "Kristus kaller". I 50-åra var det vanleg med evangeliske aksjonar fleire stader i landet - dei første aksjonane vart haldne i Oslo og Austfold hausten 1955. Talar i Kopervik var res. kap. Leif Winsnes.
      Aksjonen varte lenger med fleire einskildmøte, utan mykje synlege resultat.
      Onsdag 15. januar 1958 tok så ein ny "aksjon" til, denne gong med den glade bakaren frå Sauda, Arne Aano, og evangelist Arne Helseth-Dyrseth som talarar. Dei var svært ulike av legning, men begge hadde eit brennande ynskje om at folk måtte bli frelst. Slik utfylte dei kvarandre.
      Aano sang og vitna, Helseth-Dyrseth gjekk i djupna i Guds ord og førde dei nyomvende inn i Ordet. Men dei stod i 14 dagar før noko spesielt hende. Dei byrja på Stangeland Misjonshus, men måtte etter kvart flytta over til bedehuset og kyrkja. Folk samla seg i store flokkar.
      Etter det siste planlagde møtet sa ein til Aano: "De får ikkje lov å slutta nå. Her er så mykje som står på spel!"
      Møta heldt i alle høve fram utover vinteren og våren. 50 møte vart det i alt, siste møte vart søndag 1. juni. I mars tok dei offerveka for Indremisjonen slik det har vore vanleg i kristent arbeid mange gonger. Me veit ikkje kor mange som "kom med" denne gongen. Men mange unge ektepar og eldre vart omvende, både gifte og ugifte. Og dei kom frå eit større distrikt, både frå Karmøy, Haugesund og Tysvær o.a.st.
      Vekkinga i Kopervik er blitt eit omgrep. Då var det det hende! Gud var i Kopervik.
      I 1974 var også Aano her og nokre vart omvende til Gud.

I tida etter vekkinga har arbeidet gått vidare med møte om søndagen og nokre møteveker i året. Her har vore fleire foreiningar både for born og vaksne¨.

MEN: Protokollen for Stangeland misjonshus er noko spesiell. Den tek til i nov. 1919 og er framleis nytta. Frå byrjinga har dei ført han som eit dagsregister med kolonner for dato, møteslag, møtetid,  talar og kva forening eller møte dei har hatt fram til 1980 med få avbrot. Det er ei nokså unik kjelde om misjonsarbeidet her i krinsen og kan nyttast til mange granskingar.[i]  Tala syner sider ved misjonsarbeidet som me knapt hadde hatt på anna vis. Ein del av dette “veit” me avdi me har høyrt det, men her er meir handfaste prov i skriftleg form. Nokre få tal tek me med:
       I 30-årsperioden frå nov. 1919 til nov. 1949 har dei hatt 1600 offentlege møte, i snitt er det 53 møte pr. år. I tillegg kjem 145 nattverdmøte, 84 bibeltimar, 14 stemne og 138 basar-møte og 15 utlodningar. Dette siste er interessant. Basaren gjekk over fire-fem kveldar, ja, opp til seks basarkveldar var det. Ofte hadde dei ny  talar for kvar kveld. Nokre år hadde dei og søndagsskule - i alt 181 møte frå jan. 1926 til des. 1933. Korleis det gjekk seinare er ikkje notert. Saman med foreningsmøta og småmøta hadde dei over 4500 møte i desse 30 åra, dvs 150 møte for året.
       Dei møta som elles dominerer, er kvinneforeningane. Her har me eit godt døme på at foreningane har bore arbeidet oppe i tunge tider så vel som i gode dagar. I alt er notert 1255 foreningsmøte. Men det er mogeleg at ikkje alle foreningane er med her. To hovudforeningar skil seg ut: Den gamle kvinneforening og De unges misjonsforening. Den siste heldt på nokre år i byrjinga av perioden, men seinare kom Den unge kvinneforening, truleg som framhald av De unges misjonsforening. Eg har slått dei to saman her. - Her kan me stilla spørsmålet: kven av desse to foreningane hadde flest møte og heldt ut lengst i t.d. sumarferiar? Dei unge eller dei gamle?
       Svaret er eintydig i dette materialet: Dei gamle hadde 890 møte i perioden, medan dei unge hadde 341. Dei gamle hadde sine møte lenger om sumaren og denne foreninga var stødig og trufast gjennom heile denne generasjonen. Kor vidt det er typisk, skal vera usagt. Dei prøvde med ein mannsforeninga - berre tre møte er notert. Tosao hadde sju møte, men hadde fleire basarar. Det er ikkje sikkert at alle deira møte er notert i protokollen (dei kan ha vore privat).
       Perioden omfattar både den siste verdskrigen og depresjonstida i 1920-og 30-åra. Under krigen vart huset teke av tyskarane, og misjonsfolket måtte ut. Då hadde dei møte kring i heimane, frå febr. 1942 til mars 1945. Ved møtet 29. mars  1945 er notert: I Misjonshuset. Då har dei fått det att.
       Eit anna spørsmål er: Kva predikantar har dei nytta? Misjonshuset har fridom til å kalla sine eigne  talarar, sjølv om krinskontoret sender ein del. Det første me skal notera oss her er at misjonsfolket samlast utan  talar til småmøte. Då er notert: Ved “Vennene”. Heile 1291 slike møte hadde dei i tillegg til dei 1600 som er omtala før. Det viser at dei både hadde trong til å samlast om Guds ord og bøn, og at dei tok initiativ og var “myndige” nok til å gjera det.
       Likevel hadde dei mange predikantar, både frå misjonen og utafrå. Den som ut frå dette materialet har  tala mest, er Adolf Bjerkreim. Han er notert med heile 101 møte som 1.  talar. I tillegg var han her sju møte saman med andre som 2.  talar. For dette er typisk i førkrigstida: Dei var ofte to-tre  talarar på møta. Til samanlikning var Brandtzæg her berre ein dag, det same var Vågen. Andre “stortalarar” var misjonær Chr. Oftedal med 57, A. Kallestein med 56, Sven Foldøen med 51 og David Liknes med 35 møte. Fredr. Foldøen var bror til Sven, og han  tala her ved ni møte.
       Mitchell hadde 57 møte og McKinnon 47 - dei var representantar for dei såkalla “Plymouth-brørne”[ii] frå Skotland. Hausten 1924 stod Alex. Mitchell her frå 26. okt. til 8.des. Mest heile tida hadde han to bibeltimar dagleg. Etter det vart det uro, truleg på grunn av læra. Fleire gjekk ut or styret, og på medlemsmøte 22. jan. 1925 vart ny formann og nestformann valde - Ola Vorrå og Ole Lilleås. Det var misjonær Seyffarth som kalla saman til dette møtet.
    
Men det har stilna litt. Folk som høyrde til huset og brann for Guds rike og Kinamisjonen har døydd eller flytt bort. – men kallet står fast. Mange eller få skal ikkje verka inn på det. Gud vil at alle skal bli frelste, og han treng vitne og sendebod her i verda. Dette Misjonshuset er eit slikt sendebod i dette området. Difor må arbeidet halda fram – til Jesus kjem att.

Vil du vigsla deg til arbeidet og bruka tid og kraft i tenesta?




[i] Eg har lagt inn alle møta frå 1919 til 1949, i alt 4542 møte og samlingar, på database. Dette er grunnlaget for tal som er nytta i teksten.
[ii] Sjå om dei i boka til Kjell Dahlene: "Plymouth-Brethren" i norsk kristenliv. Eige forlag 1983.

mandag 1. september 2014

Jobs bok.




J O B S  B O K
NDH.

(1).VERNA PÅ ALLE KANTAR.

Slik seier Satan til Gud - om Job (Job 1,10). I den eldre omsetjinga stod: hegna om han. Og det stemmer godt med hebraisk grunntekst. Der står eit ord som tyder å setja gjerde kring, t.d. med torner. Slik vart det vern mot villdyr og fiendar.

Slik var Gud med Job. Satan sa sant der. Gud hadde verna han på alle kantar.

På den måten tek han seg av oss kristne og. Me lever midt i ei vond og fårefull verd. Der er villdyr og fiendar på alle kantar. Det skal lite til for å riva oss bort frå det inderlege samfunnet med Jesus.

Difor har han hegna om oss. På alle kantar for å møta alle fiendar. Han sette eit gjerde kring oss som verda ikkje kjenner. Me er under serleg vern av Gud, me er Guds dyraste skapning. Guds nåde er gjerde ikring oss og Guds mange lovnader. Innafor her er me trygge.

Det veit Satan. Han hadde gått ikring gjerdet og sett om det var eit einaste hol. Men nei. "På alle kantar", står det, eller "omkring han". Gud er på di sida og vil verna deg i alt. Satan slepp aldri til lenger enn Gud vil.


(2). SATAN FRAMFOR HERREN.

Tenk Satan stig fram mellom Guds søner framfor Herren (Job. 1, 6f). Og her kjem han med anklage mot ein Guds ven. "Det er vel ikkje utan grunn han har age for Gud," seier Satan til Gud.
Det sette merke i meg i dag. Har eg baktankar med det eg gjer? Tener eg Gud for å tena på det sjølv?
Satan veit kor svake me er!
Og han går inn til Gud og klagar på oss. For Satan er fienden vår. Han er opphavet til freistingar og anfekting. Målet hans er å føra oss til fall - bort frå livet i Gud.
Me er ikkje fritekne for tvil og freisting om me er verna av Gud. Det er ofte Guds kjæraste born som vert anfekta mest. Dei sløve og likegyldige kristne gjer lite skade for Satan. Men slike som Job er fårlege for hans rike. Difor går han til åtak på dei. Han klagar dei dag og natt, er det skrive.
Du er kanskje inne i ei slik tid nå. Du tykkjer Djevelen er nærare enn Jesus.
Ver tålsam. Gud ser di sak. Han bergar armingar i deira naud (Job. 36, 15). Det er ljos i andre enden av tunellen. Vent på Herren. Du eig alle lovnadar.

(3). HERREN GAV, HERREN TOK.

Dette ordet er kanskje det mest kjende i Jobs bok (1,21). Job har opplevd sin store tragedie: alt er teke frå han. Han sit naken att. Likevel syng det i sjela hans: Det var Guds gåve alt, og han hadde rett til å ta det att. Ordet viser kor lite Job har vore bunden til dei jordiske og materielle ting.
Lukkeleg den som ser på livet slik. Om eg er naken eller eig alt, er det frå Gud. Difor kan eg lova Herrens namn i det som skjer - sjølv om det ikkje smakar så godt. For eg veit ordet er sant: alle ting tenar til gode for dei som elskar Gud (Rom. 8,28).
Dette er å vere audmjuk. Å bøya seg for Den Allmektige i alt. Han kritiserar ikkje eller klagar - slik tonen er så mange gonger i dag. Det hadde ikkje Satan rekna med (v.11)! Job prisar Guds namn - han veit at Gud står bak og tillet alt. Det er ikkje ein blind "skjebne" som rår - slik talar og folk i vår tid. Nei, Gud sjølv har tillete at slik skal skje. Visst skjønar han ikkje kvifor det skal henda slik. Men Gud skjønar det. Det er nok.
Til nå hadde ikkje Job synda i prøvinga. Slik gjorde Satan til skamme. Men Gud skulle tillata meir. Job skulle djupare ned i lutringa.

(4). LIKE ULASTANDE.

Satan hadde klaga Job og teke frå han alt han åtte. Då gir Herren han denne attesten: Framleis er han like ulastande (Job 2,3).
Det hadde vore naturleg for Job å klaga då. Det skal ofte lite til før me synes alt går mot oss. Og då kan me vere snar til å sende klageskriv mot himmelen. Det kan vere om naboar, om sjukdom, og arbeidsmiljøet eller økonomi. Alt tårnar seg opp og me tykkjer me vert mistydde.
Sume gonger er alt dette sant. Livet vart ikkje slik me hadde tenkt eller vona. Det vart kanskje mange motbakkar.
Men Job klaga ikkje Gud i denne tida. Kva han gjorde seinare vert noko anna. Nå bøygde han hovudet og tok imot det Gud sende i vegen hans. Han var like ulastande - ikkje framfor Gud men for menneskje.
Gud tillet altså Satan å røva frå oss mykje. Som med Job kan han ta mest alt frå oss. Det gjeld jordisk gods såvel som slekt og vener.
Kan me fylgja Job her, vert me sæle som kristne. Det ligg ei stor kraft i det å kunne bøya seg under det Gud sender utan å klage. Skje din vilje, Gud, for den er best.


(5). SEI GUD FARVEL OG DØY.

Det er kona til Job som seier dette til mannen då prøvingane heldt fram. Satan tok ikkje berre borna og buskapen hans. Job fekk svullar over heile kroppen og sat som ein stakkar og skrapa seg med potteskår. Kva kunne meininga vere med dette? Hadde det ei meining?
Nei, sa kona. Gud er urettvis, og det gagnar ikkje å tru på han. Sei han farvel. Spotta han heller og døy.
Tenk, for ei oppleving det måtte vere. Få slik tiltale midt i sorg og vanskar. Og av sin næraste. Kona hans. Ho som skulle støtta han og trøysta. Dei var saman i sorga over borna og buskapen.
Det verste er å få motgang av sine eigne. Mange av oss kan tåla slag av utaforståande. Det er ikkje meir å venta der. Men å møta motvilje og unødig kritikk av dei næraste er sårt. Det har skapt mykje vondt mellom menneskja og skilt ven frå ven. Truande er blitt motlause i arbeidet for Gud ved slik unødig kritikk, og truleg har misjonsarbeid blitt hindra ved slik framferd. Me må be Gud om hjelp til å tåla det - og til ikkje å vere mellom dei som kritiserar. Og korleis skal det gå om me seier Gud farvel? Då kjem den evige død.

(6). JOB SINE TRE VENER.

Under dei store prøvingane som Job måtte oppleva, kom tre av hans vener til han ein dag. Kap. 2, 11. Dei hadde høyrt om ulukka. Sjølv budde dei i andre byar. Nå kom dei for å syna han medkjensle og trøysta han.
Dette var ein god tanke. For ein som har sorg og motgang, treng hjelp. Mest av alt treng han eller ho medkjensle. Dei hungrar etter å møta nokon som kan forstå. Det er ikkje alltid dei mange og forstandige ord som skal til. Det er viktigare at nokon har tid å sitje ned. Å høyra og lytta. Eller berre sitja der, utan ord og forklaring.
Då dei såg Job, kjende dei han ikkje att. Så prega var han av sorga.
Då gret venene. I sju dagar og sju netter sa dei ikkje eit ord til han. Og Job klaga seg ikkje over det. For kanskje var det det beste som hende i denne tida. Nokre som hadde tid til å dela dei tunge tankar med han. For i dei tunge tider fins det ikkje gode nok ord som trøyst. Men kor lenge ville dette vare ved?
Framhaldet av Jobs bok syner at venene tok til å klaga Job. Han må ha synda på ein spesiell måte når Gud kan straffa slik, sa dei. Men var det rett? Gud svara sjølv på det: de har ikkje tala rett om meg (42, 7). For Gud er ikkje slik, det såg Job til sist (kap. 42, 3-5).

(7). JOB SI FORBANNING (KAP. 3,1).

For første gong opnar Job munnen etterat venene er komne. Dei hadde sikkert ei god meining med å kome. Men Job sat i si eiga verd, og dei fann aldri inn til hjartelivet hans.
Job banna den dagen han vart fødd, slik og profeten Jeremia gjorde (Jer. 20,14). Livet var for tungt å bera, og kvifor skulle dette henda? Det er så djupe spørsmål at ingen finn eit heilt svar i dette livet.
Dersom han fekk lov å døy, ville han sleppe lidinga. Og var han aldri fødd, ville han vore fri alt (v. 11). Me er vitne til den grufulle kamp trua kjempar midt i si anfekting. Det er eigentleg ikkje ein kamp mot Gud og heller ikkje forakt for livet.
Job er fylt av store spørsmål. Kvifor skal slikt henda? Kva er meininga med livet når det er så meiningslaust? Ein anfekta kristen kjenner denne uroa. Han ynskjer så inderleg svar, få sjå ein lysning i tilværet.
Slik anfekting kan lett enda i svartaste mørke. Ikkje få så slutten på alt i slike tider. Er det ei meining - eller går alt utan plan i livet? Og svaret finn me ikkje før i siste kap: "Ingen ting er umogeleg for deg" (kap. 42, 2). I det må me alle kvila, sjølv i dei mørkaste tider.

(8). TENK ETTER! (JOB 4, 7).

Det er ein av trøystarane, Elifas frå Teman, som ber Job tenkja. Han kjem som ein visdomslærar og skal syna Job den rette vegen. Feilen for denne ulukka ligg hjå Job sjølv. Han klagar over at det var nyttelaust å tala til Job. Kva tid miste ein skuldlaus livet? spør han. Tanken er denne: hvis Job hadde levd rett, ville ikkje denne ulukka koma.
Slik er alle trøystarane eigentleg like: dei legg skulda på Job for ulukka som har kome over han. Ser ein flyktig på orda deira, ser dei rette og åndelege ut: Kan eit menneske vera rettferdig for Gud? (v. 17). Det ser einkvar ærleg sjel. Elifas ville leggja saka fram for Gud (5, 8), som om Job ikkje hadde gjort det - heile den tida han levde rettvist for Herren.
Den same Elifas klagar seinare Job for å bryta ned agen for Gud (15, 4). Og etter dette kjem han med og slår han med dom og ber han venda om (22). Men det er ikkje ein Guds forkynnar som talar her. Det er hyklaren - som alltid legg byrder på andre utan å røra dei sjølv.
Orda i Gal. 6, 7 kan mistydast til skade for sjelene. Det er sant at me må hausta det me har sådd. Men me kan ikkje dermed seia at alt som skje med oss kjem av direkte, konkrete synder i vårt eige liv. Det ser me av Joh. 9, 3. Difor skal me ikkje døma andre når dei må lida. Det er inga trøyst.

(9). RETTFERDIG FOR GUD.

Det er Elifas som spør: Kan ein menneske vera rettferdig for Gud? (Job. 4, 17) Og han legg til: Gud finn feil hjå englane. Så heilag er han.
I oss sjølve er me ikkje rettferdige og kan aldri bli det. Om me fasta og bad eller plaga oss sjølve eit heilt liv, var me like ureine. Så grundig har syndefallet øydelagt oss.
Kanskje skjøna ikkje vismannen Elifas djupna i desse orda. Og det gjer ikkje mange nå heller. Men sanning er det. For dette ordet tek frå oss all von til oss sjølve, me vert ribba for den siste tråd.
Skal eit menneske bli rettferdig for Gud, treng han noko heilt anna enn eigne ufullkomne gjerningar. Me treng Guds eiga rettferd. Og den er openberra i Kristus. Der kan me få alt det me ikkje har. Og me får det gratis, av nåde. Kristus kjøpte rettferdsdrakten til oss då han ropte sitt "fullbragt" på korset. Og det skjøna ikkje Elifas. Difor var det ei mager trøyst for Job å høyra det han alt visste.
Men i evangeliet opplever me svaret: ved tru på Jesus eig me alt me treng (Rom. 5, 1). Me får ikkje hjelp til å bli betre eller kraft til å leva eit meir rettferdig liv. Det er ikkje rettferdiggjering. Me får eit heilt nytt liv, og det er berre det som gjeld for Gud. Ved trua eig me Kristi eige fullkomne liv. Meir enn det treng ingen av oss. Då er me reine for Skaparen - slik Jesus er det.

(10). MI SAK I GUDS HAND.

Det er Elifas som seier dette, med tydeleg adresse til Job: han bør leggja si sak i Guds hand. Job. 5, 8. For han gjer storverk og under som ingen kan telja.
Først er det ei irettesetjing av Job: Han har synda ettersom det ikkje er nokon verknad utan årsak, v. 6-7. Han har heller ikkje vendt seg til Gud. Det er lett å seie kva me ville gjera i ei vond stund. Men når me sjølv opplever der vonde, vert me like hjelpelause som andre. Då er det ikkje lett å gjera det me har sagt før.
Likevel er det eit godt råd han gjer: kva er betre enn å venda seg til Gud i alt? Og kva anna kan me gjera i vonde tider enn å leggja saka vår i Guds hand? Det var det Jesus sjølv gjorde: han truga ikkje når han leid, men overlet si sak til han som dømer rettferdig (1. Pet. 2, 23). Me skal ikkje hevna oss sjølve ved urett. Me skal leggja alt i Guds hand.
Me treng å be om ny nåde kvar dag - me er sjeldan utan skuld i dei vonde dagar som møter oss. Då får me koma til han som far. Og når me lagt alt framfor han, skal me kvila der. Han tilgjev og vil ta seg av oss etter sin gode vilje.

a) Elifas er den første som kommenterer Job, kap. 4-5. Han byrjar i kap. 4 med den vanlege oppfatninga at Gud straffar synd og dermed syndaren. Først klagar han Job for at han er utålmodig og at han ikkje ser si synd. Gud refser den skuldige, seier han. Elifas har hatt eit syn om natta som han bruker som prov. I kap. 5 seier han at Job er ein dåre som er sjølv skuld i ulukka si. Han burde setja si lit til Herren og sjå alt som ei velsigning frå Gud som ville fria han ut til sist.

b) Job har svar i dei neste to kapitla. Det er ikkje underleg at Job forsvarar seg (ut frå hans menneskelege ståstad). Lidingane hadde vore sers tunge og store. Han veit ikkje kor lenge han kan halda ut og ser ikkje noka von meir. Han visste at han ikkje hadde gjort mot Guds bod. Hadde han gjort noko konkret, skulle han tåla lidinga med glede. Han meiner at venene hadde svike han og meinte han sjølv var skuld i ulukka. Men han kan ikkje forstå at Gud plagar han så svært. Og slike «kvifor» utan svar kan vera tunge å bera.

c) Den neste venen er Bildad som refser Job i kap. 8 og minner han om at Gud er rettferdig. Hvis Job berre er ærleg og ber om nåde, vil han tilgi og gi han meir enn før. Så langt har han rett. Men også han koblar tanken til at Job har synda spesielt, og difor kom ulukka. Det var nok særleg vondt for Job å høyra at til og med borna hans vil lida slik om dei hadde synda. Kap. 8, 4. Bildad krev faktisk at Job skal vera rein og ærleg før Gud vil hjelpa han, kap. 8, 6. Det er lova sine krav, dei kjende ikkje evangeliet.

 . Andre tale.
I kap. 15-21 kjem dei tre venene med nye «trøysteord», eller kanskje me skal seie klager. Og nå talar dei strengare enn før. Dei er nok også krenka over at Job ikkje godtek orda deira.

Elifas meiner nok at dei trøystar han og har oppdrag frå Gud til det. Men det er for lite for Job, 15,11. I røyndomen støyter dei Job frå seg med sin dom og klage. Det er ei viktig side i sjelesorga å unngå det.

Bildad


. Min gjenløysar lever.

Job har eit profetisk ord med full evangelisk klang i kap. 19,25: Eg veit at min gjenløysar lever, skriv han. Han har hatt mykje
motgang og dårlege vener til å trøysta seg. Dei klaga han og kona spotta. Det var grunn til å bli fortvila.
Då viser Job at han har eit klårt syn på åndelege ting og seier dette mektige ordet. Eit flott vitnemål og eit profetord om Messias.
1. Han har ein gjenløysar, seier han. Gud skal hjelpa han, og det er den einaste redning. Ingen menneske kan, han set sitt håp til Gud. Han er gjenløysar, ein som skal skaffa han retten attende slik Rut opplevde det, Rut. 2-3.
For oss er Jesus vår gjenløysar. Han kjøpte retten til oss med blodet sitt. Der alt anna sviktar, står han fast. Og det skal han gjera til evig tid. Han tok vår syndeskuld, kjøpte oss og gjer oss fri ved trua på han. Jes. 53,5. Rom.8,3.32
2. Og han lever. For han stod opp frå dei døde. Han seira over djevlar og synd og død og dom. Difor er han i stand til å hjelpa nå. Job "såg" faktisk påskemorgon der Guds son reiste seg frå grava, og det gav heila verda ei ny von. 1. Kor. 15,4.14f. Luk 24,5-8.
3. Job er viss her: Eg veit det, seier han. Han er trygg. Det er ikkje eit laust rykte, ei svak von, ein "antagelse", ei aning eller andre folk si meining. Han har ei indre overtydning. Han veit. Det er stort. Denne vissa er fødd ut av nauda hans. Då har den også verdi. Han har ein stor redningsplanke mot fienden og tvil og motgang.
Slik er det for oss. Eg veit, skriv Paulus. 2. Tim. 1,12. Han er viss i si tru. Og til Fil.1,6 seier han: Han er fullt viss på at han som byrja skal fullenda verket.
4) Herren er den siste, skriv han. Gud skal ha det siste ord. Difor er han trygg i trua. Vår visse byggjer på at Jesus er Gud. Og det er min Gud og redningsmann som er den siste. Då er eg trygg til slutt. For han er alltid den same og kan ikkje endra seg,
Denne Gud er det som skal døma. Han skal stå fram på støvet. Og då står han fram som min hjelpar. I dag ser det ut som om dei mest verdslege vil sigra. Dei er så trygge i sin spott og kan likesom ikkje tapa. Guds ord viser oss at Gud skal ha det siste ord i alle ting. Difor er det godt å leva med han.


y. Job 42.
.
Job svarer.
Del A. Vers 1-6.

I avslutningskapitlet kommer en helt ny situasjon for Job. Der skjer en fullstendig gjenopprettelse og dermed et nytt liv for denne mannen.
.
1. Jobs svar.
Nå taler ikke Job lenger med sine venner eller med mennesker. Nå er han i direkte kontakt med Herren. Og det er det som skal til.
.
Først av alt priser han Gud, for Han er allmektig. Du kan alt, sier han. Ingen ting er umulig for deg. I lys av dette må han innrømme: jeg har talt om det jeg ikke forstod. Det er en stor og god erkjennelse. Derfor kan han heller ikke klage over det Gud har gjort med ham. ”I erkjennelsen av at Guds tanker er høyere enn våre tanker, hadde Job fått lov til å bøye seg under Gud,” skriver Olav Sæverås. Han gir ikke vennene rett i at han hadde syndet spesielt, for nå er det Gud han taler med. Da må alle bøye seg, også hans venner måtte det.
.
Dernest: Han er nå villig til å høre mer på sin Herre og lære av ham. I forhold til det han så ser, var hans tidligere kunnskap og erfaring med Gud bare som et rykte. V. 5. Et rykte kan ha noe sant i seg, men er ofte overdrevet eller feilaktig på forskjellig vis.
.
Nå sier han: Nå har mitt øye sett deg! Det var en direkte og personlig erfaring med Gud han nå fikk. Det er ikke teori eller kunnskap. Han har vært i nærkontakt med sin Herre og Gud. Da forandres alt. Vi ser livet på en ny måte – litt på samme måte som Gud ser det. Det blir nok bare stykkevis og delt her i verden. Men likevel litt himmelsk.
.
Da skjer dette: Han angrer og tilbakekaller alt, v. 6. Et personlig møte med Gud forandrer alt. Da ser han også lidelsens problem i et annet lys enn før. Den finnes ikke i menneskelige tanker og diskusjoner. ”Den virkelige løsning finnes i det personlige møte med Gud” (Guttorm Raen). En del av svaret er at når vi kommer i et rett forhold til Gud, ser vi også mer av Guds plan med livet.
.
Dermed blir dette en ny begynnelse for Job. Han erkjenner at noe var galt med ham, og hvem av oss må ikke si det? Hans personlige stilling og innstilling til Herren hadde ikke vært rett, selv om han var rettferdig for Gud. I etterkant ser han dette tydelig. Thor Fremmegård regner opp tre ting som Job angret: Han hadde vært egenrettferdig i sitt forhold til Gud; Han ble bitter og rasende på Gud i prøvelsen; og han forbannet sitt eget liv.
.
Vi vet ikke hvor lenge Job hadde levd på denne måten. Men prøvelsen må ha vart i flere måneder med tanke på alt som hadde skjedd. Det er ingen tvil om at han var nedfor på sjel og legeme. I slike tider kan vi ofte gjøre og si mye som vi angrer bittert på i etterkant. Et personlig møte med Gud kaster lys også over det og gir håp. Det fikk Job erfare.
.
Del B. Vers 7- 17.
2. Job får oppreisning.
.
To ganger gir Gud Job et vakkert vitnesbyrd og rettferdiggjør ham overfor vennene hans, v. 7-8. Her sier Herren til hans tre venner: Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job, v. 7 og 8. Herren kaller Job sin tjener. Det må vha vært ydmykende for Elifas som hørte dette. Og enda verre blir det når han sier: Dere har ikke talt rett om meg. Det var en dom over hele samtalen deres med Job.
.
Han får også vite at Guds vrede ligger over disse tre. Gud kan ikke tåle at noen taler usant og ondt om seg. Det vil få konsekvenser. Tenk på situasjonen i dag der mange banner Gud og lever og taler som om han ikke eksisterte. Guds vrede ligger over verden, samtidig som Gud elsker den.
.
Men Herren gav dem et håp. Det var og er redning fra dom og vrede. Det var gjennom offeret. Elifas fikk beskjed om å gå til Job og ofre brennoffer, sju okser og sju værer. Og Job skulle be for dem. Tenk å ha en slik forbeder! Det er et kall til alle oss kristne om være en ”Job” både for venner og mulige uvenner. – Da ville Gud høre og la vreden gå forbi.
.
Redningen for oss i vår tid går også gjennom et offer. Det var Jesus død på korset. Da avverget han Guds dom og vrede over oss. Det gjelder bare å ta imot det og bli en Kristi etterfølger.
.
I v. 9 ser vi at vennene gjorde som Gud sa, og han bønnhørte Job. Det er hans stadige løfte. Be og dere skal få, heter det. Mat. 7, 7. Det har han alltid vært trofast imot. Vær derfor frimodig og hold ut du som er i bønnekampen.
.
3. En dobbel velsignelse.
I v. 10-17 ser vi hvordan Gud betaler sitt trofaste folk. Job var et eksempel på det. Gud gjorde ikke bare slutt på ulykken Job var inne i. Han gav ham dobbelt igjen av det han hadde hatt før, med unntak av barn. Der fikk han igjen akkurat det han hadde hatt før, sju sønner og tre døtre. Men godset ble fordoblet.
.
Midt i denne prosessen med gjenreisning kom Jobs brødre og søstre på besøk. Det er litt underlig. Hadde de ikke sett til han da han var i nød? Hva slags forhold var det mellom disse brødrene. Det kan vi lure litt på. Det er ikke bare i medgang vi skal ha omsorg for folket.
.
Vi kan også lære noe her om forholdet mellom rikdom og Guds velsignelse. Eller det ikke noen sammenheng mellom dem? Noen lærer sterkt at hvis du har det rett med Gud, skal du bli rik. Du kan be om hva du vil, bil og hus og en million i penger. Gud er liksom nødt til å gi deg det, antyder de. For han har lovet å svare vår bønn. Men har vi noe bibelord for at dette gjelder materiell rikdom? Bønnesvaret er begrenset til bønn i Jesu navn og dermed i samsvar med Guds vilje.
.
Mange små og fattige Guds barn har fått oppleve Guds velsignelse og åndelige rikdom midt i sin elendighet. Men det er heller ikke slik at en troende ikke kan være rik. Det er Job et eksempel på. Det er spørsmål etter hva vi tenker om rikdommen og gjør med den. Hvordan er ditt hjertelig med Gud i forhold til penger og gods?
.
Det er en god ”testfråga”. Løsningen for oss er å være fornøyd med det vi har, og bruke det til Guds ære og hans rikes fremme i troen på Jesus. Da kan vi også dø mett av dager, om vi må dø unge eller blir gamle og grå. ”Det er Herrens velsignelse som gjør rik; eget strev legger ikke noe til.”
.

torsdag 5. juni 2014

Alkoholfrie kristne

På Karmøy har en menighet bestemt at den skal være en alkoholfri menighet. Det er nulltoleranse for sterk drikk. Det er prisverdig med tanke på den situasjon vi har landet på det området. Alkohol har ingen ting å gjøre blant kristne. Det var derfor det var så viktig for en del år siden å få alkoholfri nattverdvin.

Vi skal ikke tale mye nå om hvor utbredt denne drikken er i vår tid. Man skåler over alt, og TV har en del av skylden her. De viser fram det meste i vår tid, og det påvirker folks tanker og liv.

Selvfølgelig
Egentlig skulle det være selvfølgelig for en kristen å holde seg borte fra den slags.  Hvis en kristen ikke kan kjenne seg glad og fornøyde uten en slik stimulans, er det trolig noe feil. Kristen tro og liv behøver ikke slikt. Det er livet i Gud i troen på vår Frelser som har bæreevne i alle situasjoner og som kan gi den reneste glede i livet. Folk som er såret og nedtrykt og har vansker kan behøve hjelp. Det har mange erfart. Men vi må søke den rette hjelpen som holder også etter at rusen er sovet bort - selv om den er svak eller sterk.

Alkoholen har gjort mye vondt blant folk, både unge og gamle. Det var ingen løsning på sikt. Problemet ble kanskje enda større etter rusen. Også de som bare skal bli i godt humør, som det heter, må tenke slik. Hva om du påvirker en som har svakere karakter enn du, og som kan bli en vanedrikker? Og økonomien er en faktor for mange.

Kjære troende:
La det bli en trend i alle våre forsamlinger at alkohol er bannlyst. Gjør det, selv om det koster litt i starten. Slik røyking er forbudt i kafeer o.l. burde alkoholen også være det.

Du får et sunnere og bedre liv. Og du er med og leder ungdom og eldre på bedre veier.

onsdag 4. juni 2014

Pinsedag er Åndens dag.

Åndens gjerning.
Joh. 16, 8-11.
.
Jesus skulle dra fra disiplene og bli alene tilbake. Det var en stor forandring for disse unge menn som hadde reist sammen med Jesus i tre år. Men her var det noe de ikke tenkte på. De skulle ikke bli alene, Herren skulle sende Ånden som Jesu stedfortreder på jord. Derfor var det til gagn for dem at han for til himmelen. For Ånden kunne være over alt til alle tider. Han var universell og ikke bundet av kroppen som Jesus.
.
Ånden kalles talsmannen fra Gud, en som trøster og hjelper. I v. 13 kalles han sannhetens ånd som alltid taler og gjør det rette. Her er det ingen løgn eller en skjult agenda. Han sier det Gud vil og tar ikke hensyn til andre motiv.
.
Den Hellige Ånd arbeider både med verden og de troende. Slik har han en dobbelt oppgave. For verden uten Gud behøver i utgangspunktet et annet budskap enn Guds eget folk. Men for alle gjelder det at vår evige skjebne avhenger av om vi tar imot budskapet. Da er det viktig at vi lar Ånden arbeide med oss.
.
Åndens kall er vårt håp. Ingen søker jo Gud av seg selv, Rom. 3, 10ff. Og Luthers forklaring til den tredje artikkel er tydelig her: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet …” Slik er det. Vi mennesker er blinde for de åndelige sannheter, og vi har ikke evne til å gå til Gud av oss selv. Derfor kaller Ånden.
.
Og Ånden taler og arbeider alltid i overensstemmelse med Skriften. Den siste egentlige åpenbaring fra Gud er gitt oss i Guds ord. Og vi har nok for tid og evighet med det som står der. Der har vi en fullstendig beretning om frelsens vei og mål.
.
Nå gjenstår det å overbevise verden om dette. Derfor sier Jesus det her: Ånden skal overbevise verden. Det klarer ikke vi med våre argumenter. Da blir det menneskesnakk og det når ikke inn til hjertet. På nynorsk (1978) står det: Han skal gjera det klårt.
.
Hvordan viser Ånden oss dette, og gjør saken klar for oss? Jo, han vekker samvittigheten. Dermed får han vise oss at vi er skyldige for Gud. Verden sover og ser ikke det alvorlige i liv og død og evighet. De er som i et brennende hus i dyp søvn. Det må Ånden gjøre noe med.
.
Gunnes oversetter dette slik: Ånden skal gå i rette med verden, og det kan være ubehagelig. I v. 7 sier Jesus: Jeg sier dere sannheten, og den er ofte vanskelig å høre og akseptere. Da er det særlig tre ting Ånden vil vise oss:
.
1. Synd.
Det er mange slags tanker om hva synd er nå. For nå tenker noen at alt skal være tillatt, og de sier: Vi er ikke verre enn andre! Synd blir et ikke-ord som ikke betyr noe.
.
Men Bibelen sier at du har syndet mot Gud. Det er saken. Menneskene må vekkes slik at de ser de står for Gud med sitt liv. Derfor er det viktig at Ånden får tale til oss om vår synd. Da kan noen spørre: Hva er egentlig synd?
.
Alt det som er galt i ditt liv er synd. Alt det onde du har gjort og tenkt og hatt lyst til i livet. Alt som skjer mot Guds ti bud er synd: Mord, hor, misunnelse, baktalelse, stjeling og det som står i Guds sted i ditt liv. Hvordan er det med søndagen, er den alltid holdt til Guds ære, og foreldre og overordnede – får de lydighet etter Guds ord? Slik kan vi nevne så mye. – Men så sier Jakob: Om du snubler i én ting, er du skyldig i dem alle. Jak. 2, 10. Så nøye henger Guds vilje sammen. Det ene fall får betydning for alt sammen.
.
Dernest: Alt det du har forsømt å gjøre. La oss spørre oss selv: Hvordan har vi brukt livet vårt? Hva med penger og tid? Det er ubehagelig når Ånden avslører oss og viser oss våre synder og hvor heslig den er overfor Gud. utsiden til et menneske kan ofte være bra, men hva med det indre? Hjertet? Tankene? Gud ser det også og bedømmer det. Ånden vil vise deg alle synder og gjøre det klart for deg hvordan du er. Bibelen har mye å si om det.
.
Likevel, alle synder blir i forhold til Gud liksom samlet til ett: Vantro. Hva har du gjort med Jesus? Har du sagt nei og vraket ham? Det er synd nok. V. 9. Jesus vil her si: Om alt ellers hos deg var fullkomment, men du var uten Jesus – da var du fortapt. Du behøver altså ikke å være en stor umoralsk synder for å bli dømt. Det er nok at du sier nei til Jesus – han er jo selve redningsmannen. Verden skal betale en dag for at Jesus blir satt utenfor. Da blir dommen en stor overraskelse for mange. De vil prøve å unnskylde seg og si: Jeg var jo ikke verre enn mange andre!
.
2. Rettferdighet.
Ånden skal vise verden hva rettferdighet er. Det er det også mange meninger om. Men Bibelen ser alltid rettferdigheten i forhold til Gud. Har du det rett med Gud? Det er spørsmålet. Noen er gode nok i egne øyne. De gjør sitt beste og mener at deres gjerninger og liv er så godt som det kan bli her i en ond verden. Gud kan ikke vente noe annet, tenker de.
.
Holder det? Er det forresten slik at vi gjør vårt beste? Spørsmålet er alltid: Hva mener Gud? Hvordan bedømmer han meg?
.
Her strever Ånden mye med å overbevise oss om vår skrøpelighet og at vi egentlig er noen store fariseere i hjertet. For de trodde godt om seg selv og mente at de faktisk var bedre enn andre.
.
Ånden vil nå vise oss dette: Bare en ting gjelder: Jesu rettferdighet. Rom. 4, 5. Det er derfor vi behøver ham, som vi har sagt ovenfor. Jesus kjøpte oss rettferdighet med sitt blod på korset. Åp. 5, 9. Da det var gjort, kunne han gå hjem til sin Far. Da var det ikke mer å gjøre. Nå skulle Ånden overbevise folket om det.
.
Profeten Jeremia sier: Dette er det navn han kalles med: Herren vår rettferdighet. Jer. 23, 6. Det er bare den som gjelder for Gud. Har Ånden vist deg det?
.
3. Dom.
Først må vi si at djevelen ble dømt på korset. Ingen behøver å gå fortapt nå. Det er et hovedbudskap i Skriften. Men det står også noe om en dommens dag da alle slekter skal stå for Gud. Åp. 20. De levende og de døde, små og store. Og de blir dømt etter det som Gud har skrevet i sine bøker.
.
Det blir en alvorlig dag. Både små og store syndere må møte fram der. Der vil du se Hitler og Mao og Stalin og alle de du kjenner som har levd livet borte fra Gud. Kanskje en bror og en søster vil møte deg der. Og de blir dømt.
.
Hvilken side står du på nå? For du må være på rett side her i livet for å kunne bli det i evigheten. Når døden har besøkt deg, er det for sent. Derfor blir du innbudt i denne stund:
.
Kom til din Frelser, oppsett det ei,
her i sitt ord han viser deg vei.
.