Melanchthon.

Philip Melanchthon.

Melanchthon var Luthers medarbeider og en av reformasjonens forkjempere. Han var litt yngre enn Luther. Egentlig var navnet hans Philipp Schwarzerd, som kommer fra tysk Svart Jord. Han var født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, og døde 19. april 1560 i Wittenberg. Han var en tysk reformatorisk teolog og forfatter.

Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede vel 19 år gammel gav han ut en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers gode venn og støttespiller. De arbeidet nært sammen, og han tilegnet seg snart Luthers reformasjonstanker. Allerede i 1521 utga han sin dogmatikk, «Loci Communes», som er en enkel framstilling av hovedbegrepene i den kristne tro.

Men da Luther skrev mot Erasmus og avviste humanismens menneskesyn, ble det avstand mellom de to. Senere opplag av Loci var preget av det. Men Melanchthon var lærd og fikk stor innflytelse ved sine skrifter. Han underviste ved universitetet i Wittenberg, og mange nye studenter kom.

Augustana, den lutherske bekjennelsen ved møtet i Augsburg, er også Melanckthons verk i stor grad. Men han fjernet seg etter hvert fra Luther. Det kommer tydelig fram i 1540 og 1541 om rettferdiggjørelsen. Han ville til og med forlike seg med katolikkene og mente det var mulig. Etter hvert ble lutheranerne splittet i to partier: Filippister (som fulgte Melanchthon) og gnesiolutheranere (som ville verge den rette, ekte lære).

Han skiller seg ut fra Luther på flere punkt (uten at vi skal gå i deltaljer om det her). Han var f. eks. uenig i Luthers syn på loven og mennesket og mente vi kunne nå fram til Gud ved fornuften og at vi har en fri vilje. Han har preget reformasjonen. H. Lindstrøm sier at "få teologer har hatt så stor betydning som han" (NTU II). Synet på nåden og den frie vilje, og nattverden var viktige element i forskjellen.

Boka «Loci communes» kom ut i flere opplag og utgaver etter hvert. Den første utgaven i 1521 var banebrytende og var den første «dogmatikk» i den lutherske kirke. Her ble «troen» systematisert og er utgangspunkt for senere dogmatiske bøker. Men han skrev også andre bøker.

Blant annet har vi en kommentar over Romerbrevet av ham og en kommentar over Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev. I tillegg skrev han filosofiske bøker og reformatoriske skrifter. Både Hovedboka i reformasjonen «Augustana» og den følgende «Apologien» er fra hans hånd.

Melanchthon var en lærd mann og blir faktisk kalt for «Tysklands lærer» og A. Valen-Sendstad kaller han og Calvin «foregangsmenn i det dogmatiske arbeidet» (Kristen dogmatikk). Og samtidig var han humanist (ikke moderne humanetiker). Men Melanchton forandret syn på flere sider av teologien, som om tradisjonen, nådevalget, viljen, troen og nattverden (A. Valen-Sendstad: Troens fundamenter). Han er blitt ulikt bedømt til ulike tider, men en svensk dr. theol. sier at «få teologer har hatt en så stor betydning som han» (Henning Lindstrøm). Og Valen.Sendstad sier at Luther i 1545 (året før han døde) henviser til Loci «som det sted hvor man klarest og mest presist finner den lutherske teologi» (Troens fundamenter, note s. 25f.). Det må bety at han var høyt verdsatt på tross av uenigheter.

Regin Prenter (i Dogmatik) forklarer boktittelen «Loci communes» slik: «Steder fra de hellige skrifter udlagt med henblik på det, der skal forkyndes» og ordnet som en utvidet katekisme Og Melanchthon er flittig til å gjøre nettopp det også i sine kommentarer. Han henviser til mange bibelvers som taler om samme sak og slik forklarer han skrift med skrift.

Paul Madsen d. 1911 sier i sin Troslære at Loci tar utgangspunkt i forelesninger over Romerbrevet og følger oppbygningen der. Og det kan synes naturlig, for Melanchthon foreleste over Romerbrevet i Wittenberg etter Luther som bare gjorde det en gang, i 1515-1516.

På grunn av sin tilnærming til Calvin og den reformerte teologi, og endog til romerkirken, er han blitt kalt en forløper for samarbeid og sammenslåing av kirkesamfunn (økumenisk arbeid).

Romerbrevet.

Forordet til Melanchthons kommentar til Romerbrevet er skrevet 29. juni 1522. Det er skrevet av Martin Luther som en anbefaling av ham. Luther hadde selv forelest over Romerbevet vinteren 1515-1516 – og den finnes i bokform. Deretter overtok Melanchthon undervisningen i dette brevet, og det er trolig dette vi nå har som bok.

Han er på linje med Luther i frelsesspørsmålet. Han har flere fine utsagn om troen og frelsen. Han forklarer og kommenterer kort og konsist, mens Luther preker mer om hvert ord og utsagn. En troende, sier han til kap. 1, 17, som tar imot løftet (evangeliet) og tror at Kristus har gjort nok for synden … den holder Gud for å være rettferdig og gjør ham salig. Og han gjentar det til v. 18: Hovedinnholdet i dette er at bare troen på Kristus blir regnet (oss) til rettferdighet.

Til kap. 3, 31 sier han: Hver den som tror at Kristus ble gitt for våre synder, oppnår … ved troen at synden ikke blir tilregnet og han er fri dommen. Og til kap. 4, 15: Loven gjør en from på utsiden, men ikke i hjertet. Evangeliet gir oss Kristus, og hans Ånd gjør oss fromme i hjertet.

Til slutt skal vi bare nevne kap. 8, 3. Her begynner han en relativ lang forklaring slik: Det var umulig at man ved loven skulle bli rettferdiggjort, da den ikke kunne bli oppfylt ved kjødet. Det betyr at det er umulig å holde loven ved naturen. For «kjødet» betyr vår natur. …

Men Melanchthon fjernet seg fra Luther på noen punkt, som nevnt ovenfor. Det gjaldt bl.a. Augustana. Det er kanskje grunnen til at han er lite nevnt og brukt i vår lutherske kirke nå. Men han hadde i alle fall en viktig rolle i begynnelsen av reformasjonen.ndh.

---

Luther som predikant.

Av sogneprest Melankton Lüdemann, d. 1934.

(Lett oppdatert språk og fotnoter ved NDH.)

Når vi i disse dager feirer minnet om den lutherske reformator, skal vi først og fremst huske at med den er det selve det nye testamentets kristendom vi minnes. Den bryter igjennom de mange lag av kristelig tradisjon som har samlet seg over den og truet med å kvele den. Etter å ha prøvd og etter hvert kastet til side alt det som mennesker har kommet med for å gi en engstelig samvittighet fred og et bevende hjerte trygghet og hvile, finner Luther frem til Paulus og gjennom ham til – ikke kirkens, men evangelienes Jesus. Gudsordet er dermed for Luther og for alle senere tider gjeninnsatt på sin plass som den bærende grunnvoll for kirkens liv.

I gudsordet slik det lød fra begynnelsen med Jesu egen og hans apostlers åndsmyndighet, har også menigheten sitt våpen og sitt vern. Det religiøse liv hviler på overbevisning og har sin garanti i opplevelsen av evangeliet, og ikke i noen ytre kirkelig autoritet med dens åndelige eller verdslige makt-og tvangsmidler. Følgen derav er at det for Luthers kirke må skaffe fritt løp for Guds ord, så det kan «settes i sving» (for å bruke et ord av Luther selv) og nå frem til alle. Gudsordet er for Luther den sterkeste makt i verden.

Noen annen makt skal vi ikke bruke. Vi skal vinne menneskenes hjerte, sier Luther, og dette skjer ved Guds ord alene. Dette ‘alene’ skal utrette det. Jeg vil preke, jeg vil tale, jeg vil skrive, men jeg vil ikke tvinge noen og ikke bruke makt mot noen. For troen vil komme frivillig, uten tvang. Den vil elskes fram. Jeg har bare brukt Guds ord, preket og skrevet, ellers har jeg intet gjort. Mens jeg har sovet eller drukket Wittenbergerøl med min Philip (Melanchthon) og Amsdorf, så har det (ordet) gjort at pavedømmet er blitt så svakt, at enda aldri noen fyrste eller keiser har gjort noe slikt.

Prekenen ble derfor ut fra luthersk syn en nødvendig bestanddel av gudstjenesten – i motsetning til katolisismen. I enhver gudstjeneste skulle Guds ord lyde og ikke bare bli forelest, men fremlagt i en levende forkynnelse (uttrykket er Luthers), om aldri så kort. Ja, prekenen ble endog, og måtte for Luther bli gudstjenestens midtpunkt. «Gudstjenestens største og fornemste stykke er å preke og lære Guds ord,» sier han: «Gjennom prekenen kommer Kristus til deg, og du føres til ham!

Hans egen muntlige forkynnelse hadde en veldig kraft og klarhet. Det er vel nok å minne om hvorledes han fra prekestolen i Wittenbergs bykirke i løpet av åtte dager fikk brakt ro i de av svermerne opphissede gemytter, gjenopprettet orden efter de helt revolusjonære tilstander og gjort det så hett for lederen av opprøret at de måtte trekke seg tilbake.[1]

Av Luther som predikant er det ikke vanskelig å få et umiddelbart inntrykk den dag i dag, da han har etterlatt seg en mengde prekener, og at vi således ikke er henvist alene til hans samtidiges vurdering. I den hittil fullstendigste utgave av hans samlede skrifter (Erlangen-utgaven, som teller 105 bind) utgjør hans prekener de 20 første bind.[2] Av alle hans prekensamlinger er der dog kun to postiller. De er begge kjent hos oss.

Den store Kirkepostillen (oversatt på dansk)[3] og Huspostillen (som foreligger i flere norske utgaver). Den første av disse ble gjennom en lengre årrekke utarbeidet med det for øye å tjene til veiledning for prestene. Den har for så vidt sine forgjengere i de mange latinske postiller, som mot slutten av middelalderen ble utgitt til hjelp for de prester som selv hadde vanskelig for å utarbeide en preken.

Huspostillen er fremkommet på den måte at et par av hans venner etter hukommelsen (for øvrig på en ypperlig måte) har opptegnet de søndagsprekener som Luther i lang tid holdt i sitt hjem som husandakter. Ikke minst av disse lærer vi å kjenne Luthers eiendommeligheter og fortrinn som predikant. De bærer i høy grad preg av muntlighet.

Hans form er jevn, likefrem, naturlig og ukunstlet, i beste forstand populær. Som hans brede, kraftige, opprinnelige personlighet lå så fjernt som mulig fra all tilgjort høytidelighet, taler han i sine prekener et djervt, kraftig hverdagsspråk, forståelig for alle hans tilhørere, men uten å jage etter effekt. Særlig blant munkene var det oppstått mange Folke-predikanter. På samme tid som det blant dem var begavede og tiltalende skikkelser, er der dog nok av frastøtende eksempler på hvor lavt man kunne gå i sin streben etter folkelighet og i å søke etter å vekke oppsikt.

En slik folkepredikant begynte sin preken med å hauke og skrike, andre med å synge viser (som eksempel kan nevnes: «Der fòr en bonde til skogs» eller: «I går var vi alle fulle».) Luther taler vel – i overensstemmelse med sin karakter og tidens tone – kraftig og djervt og utilslørt. Men som han selv er gjennomtrengt av det dypeste alvor og i sitt innerste grepet av sannheten, blir hans uttrykk aldri uedelt eller uverdig, om det enn på grunn av sin djervhet undertiden kan skurre litt i våre forfinede ører.

Som han ikke lik de gamle folkepredikanter søker å imøtekomme tilhørernes dårlige smak, så pynter han heller ikke sine prekener med gold lærdom, som mange av de mere dannede predikanter, prestene, var tilbøyelige til. Han klager ofte over at prestene gav menigheten «store smuler av en tom meningsløs og uforståelig skolevisdom». Og han advarer sterkt predikanter mot hovmodig framføring av sin egen lærdom og briljering med stor kunst for menigheten.

Luthers prekener er ikke utformet med noen bevisst kunst. Han vet selv at han her står tilbake for andre. Slik sier han under sammenlikning med Brez (den schwabiske reformator)[4] at han ikke har hans «kunst og dannelse», men alltid må storme og kjempe». En annen gang skrev han på sitt bord: «Innhold og uttrykk har Filip (dvs. Melanchthon), uttrykk, men ikke innhold Erasmus (en av tidens lærdeste menn, som var nesten forgudet på grunn av sin stil), innhold, men ikke uttrykk har Luther, verken innhold eller uttrykk har Karstedt (en av Luthers tilhengere som senere ble svermer). Han skrev ikke sine prekener skrev han – i alle fall ikke i senere år. Han pleide ikke en gang først å tenke gjennom dem, ellers ville han, som han selv sier, enda mindre kunne fatte seg i korthet, da hvert enkelt punkt ville vokse ut til en hel preken.

Det er likevel langt fra at en ånd som Luther skulle kaste tankene hulter til bulter i sine prekener, og fare fra det ene til det andre uten plan og sammenheng, etter løse innfall. «Man skal», sier han «med en gang, uten lange omveier, gå like løs på sitt egentlige emne, forfølge dette klart og fast og ikke innlate seg med alt det som faller en inn, omtrent som pikene når de skal på torget og prater med alle de møter.»

Hans metode er denne: Uten å stille noe tema i spissen og uten å gripe noen enkelt tanke i teksten og sette de andre til side, eller noen enkelt side av den, gjennomgår han teksten skritt for skritt, og følger nøyaktig teksten og fletter utleggelse og anvendelse inn i hverandre. På samme tid har han blikket festet på den grunnlærdom eller livsregel som han behandler. Det er som regel ikke vanskelig å oppdage den enhet som slik behersker hans preken og gir den fasthet og samling.

Han gjør seg særlig flid for å forklare tekstens innhold etter dens opprinnelige, historiske, likefremme, bokstavelige mening. Da han ble mer moden i sin utvikling,[5] forkaster han helt den vilkårlige «åndelige» (allegoriske) tolking som var brukt fra gammel tid og også på hans tid. Slik lærer han menigheten å «lese» Skriften, på samme tid som han legger innholdet nær til hjertet og samvittighet som ikke mange andre har klart det.

Hva er så innholdet av Luthers forkynnelse?

I det eldste prekenutkast han har skrevet på tysk (istedenfor som tidligere på de lærdes språk latin), sier han, at det eneste som skal være forkynnelsens innhold er «Kristi kors’ visdom». Det skriver seg fra et par år før han opptrådte som reformator. Han forklarer dette slik at mennesket ikke makter noe for å frelse seg selv og må lære å tvile på seg selv og håpe på Kristus. Han klaget ofte bittert over at forkynnelsen i stedet for evangeliet om Kristus, var «tomme og løgnaktige legender (historier om helgener som Luther kalte med et selvlaget ord «Lygender») eller vilkårlige allegorier eller snakk.  Med all sin kraft fremholder han «det ene evangelium» som er «ett og det samme i alle evangelier og apostoliske bøker, og den ene Kristus som vi fremfor alt må ta imot som Guds gave til oss, og som da også vil være et eksempel og gi oss mange gode lærdommer og kostelige, vennlige påminnelser».

Hans preken er helt og fullt praktisk og merkelig omfattende og blottet for ensidighet. Det bibelske innhold har han tilegnet seg ikke bare ved grundig studium og dyp tenkning, men ved levende erfaring og åndelig kamp. Hans kraft, myndighet og inntrengende formaning kommer av det. Praktisk anlagt som han er, lar han også evangeliet belyse hele menneskelivet og holder det fram som en makt til å omskape og fornye hele livet fra innsiden. Begge sider kommer klart til uttrykk: Kristus alene som frelsens kilde, og Kristus som kraft og eksempel til etterfølgelse.

Også her er han Paulus’ store disippel: I Kristus er en kristen helt fri, men nettopp derved bundet til ham. Når det gjelder å refse synden, legger han ikke fingrene mellom. Skjønt han alt fra begynnelsen av og gjennom hele sitt liv hadde uhyre mange tilhørere til sine prekener, fikk han ofte høre mye ondt fordi han uten å gjøre forskjell på folk avslørte så sterkt de synder han var vitne til hos høy og lav. Hans tanker om en predikants oppgaver og erfaringer med hva en rett predikant utsetter seg for, har vi i slike ord som: «Predikanter står i Guds sted og straffer.» «Når fromme, gudfryktige og trofaste predikanter straffer synden, skjeller man dem ut og kaller dem trettekjære, biske, spottere både av Gud og mennesker.» «Hvis jeg skulle skrive om en predikants tyngsel og byrde, som han må bære og holde ut, slik som jeg vet det og selv har lært å kjenne det, så ville jeg skremme alle bort fra predikantyrket. For en from, gudfryktig predikant må være slik innstilt: At ingen ting er kjærere for ham enn Kristus, hans herre og frelser, og det kommende evige liv.»

Da hans forkynnelse alltid står i sammenheng med det virkelige livet, øser han av sin egen erfaring så vel som av det han ser hos mennesker og i tiden. Hans venn Justus Jonas sa en gang til ham at ingen kunne gjøre etter hans prekener (kunne tale som han). Da gav han det betegnende svar: Jeg kan det ikke en gang selv. For ofte gir min person eller en av mine egne privatsaker meg stoff til en preken, alt ettersom tiden, omstendighetene og tilhørerne er.» «Alt,» sa han, «må man innrette etter omstendighetene.» Sine postiller ville han derfor gjerne i senere år ha omarbeidet, da – som han sa – «ikke alt passer og rimer til alle tider.»

Det vil være av interesse å se litt på hvorledes Luther forberedte sine prekener.

Det er sagt ovenfor at han ikke pleide å skrive ned sine prekener på forhånd, ikke engang å tenke gjennom detaljene. Men det betyr ikke at han stod fram uforberedt. Sin predikantgjerning satte han altfor høyt til det, og han følte seg liten overfor den store oppgaven. Han sier om det: «Jeg har mange ganger engstet meg over det, og det har ofte gjort meg redd at jeg slik skulle og måtte tale for Guds åsyn og hans store majestet og guddommelige vesen.» Han visste godt om sine mangler og kunne vurdere andres fortrinn. Derfor måtte han ta mot til seg og nedkjempe sin angst for å opptre overfor lærde og kritiske tilhørere. Han sier selv at ikke gjerne så sin venn Melanchthon som sin tilhører.

Ved siden av flittig fordypelse i den hellige Skrift, brukte han særlig bønn som forberedelse. Engang sa han til en sogneprest: «Når du skal preke, så tal med Gud og si: Kjære Herre Gud, jeg vil preke til ære for deg, jeg vil tale om deg og prise ditt navn, om jeg enn ikke kan gjøre det så godt som jeg burde.» Det beste, sier han, får man ovenfra, ved bønnen: «Guds nåde lar ofte de prekener lykkes best, når man er nær ved å fortvile over sitt eget, ja som man selv skammer seg over. Det går også meg selv ofte slik. Skjønt jeg er en gammel, øvet predikant, er jeg likevel redd når jeg skal preke, for det å preke er ikke menneskeverk.»

Noe eiendommelig for Luther er at ham måtte kjenne harme for å kunne preke godt. Han måtte være vred, sier han, «når det gjelder sjelen og helvete». Om dette sier han videre at det gjør blodet hans friskt og skjerper hans ånd og jager anfektelsene på dør. Han trenger den om han skal skrive, preke og be godt. «Harmen på rette sted» kaller han Guds gave.

Det er flere århundrer siden Luther prekte, men den velde og makt som utmerker de første Guds menn og hans profeter er der ennå. Han griper ved det skrevne ord den som mottar  det med en makt som bare den har som har kjempet for sin sjel og derfor kjenner sjelens verd og kjemper for de andres sjeler. Slik blir han aldri foreldet med det spørsmål som alltid er aktuelt: om sjelens fred og frelse. Det kommer fram for hver ny slekt og som bare får den løsning som Paulus og Luther nådde fram til. Overfor dette viker det tidsbundne tilbake hos ham. Det ville være en velsignelse for vårt folk om Luthers prekener ble hentet fram igjen.

Med sin friskhet og opprinnelighet ville de stille menneskene ansikt til ansikt med seg selv og sin Gud og føre dem tilbake til kilden som han drakk av. Mangt stort ville bli smått, mange drivhusblomster ville visne, det kunstige og affekterte ville drive bort av den friske bris, den religiøse smak ville renses, man ville søke etter enfold og dybde og erfaring, som når sjel taler til sjel.

Av Melankton Lüdemann. Tidl. Sogneprest i Torvastad.

Nordre Bergenhus Folkeblad. Florø, torsdag 1. november 1917.

---

[1] Her tenker han trolig på «bondeopprøret».

[2] Senere er det kommet flere utgaver. Den mest fullstendige er nå Weimarutgaven. Før den kom også Walchs utgave i mange bind. På engelsk er det kommet en ufullstendig utgave på Concordia-forlaget. Men alle Luthers prekener er utgitt på engelsk av Baker Books i år 2000 og senere. (Overs. Anm.)

[3] Også kommet på norsk senere. Den er noe forkortet enkelte steder. (Overs. Anm.)

[4] Dette må trolig være Johann Brenz f. 1499 d. 1570. Han organiserte den lutherske kirke i Württemberg. Holmquist/Nørregaard kaller ham «den udmærkede Prædikant». (Overs. Anm.)

[5] Lüdemanns merknad: «Som det foruten av direkte uttalelser bl.a. fremgår ved sammenlikning mellom huspostillen og de eldre deler av kirkepostillen.»