Kan jeg få minne om noe:
Noen tanker om misjon nå når høsten kommer.
Det er for
enkelt å si at misjonsbefalingen er begrunnelse nok. Noen ganger kan det
selvsagt være nok, som en kortversjon i gitte situasjoner. Men Bibelen
gir et langt større perspektiv over arbeidet. Ser vi hele Ordets budskap
under ett, vil vi oppdage flere sider ved misjonsbegrepet. Vi skal
stanse kort for noen av dem.
Men først må vi nevne at vi noen ganger
hører begrunnelser for misjonsarbeidet som egentlig ikke er bibelske
grunner. Misjonen kan bli framstilt som nødhjelp av forskjellig slag,
som et nødvendig helsearbeid eller skoleprosjekt og eller som et
utviklingsarbeid med både kvinnepolitiske og miljømessige overtoner. Som
et ledd i misjonsarbeidet og frukt av den, er dette gode sidegreiner av
arbeidet. Men med en bibelsk begrunnelse kan det aldri bli hovedsak
eller stå isolert i arbeidet til et misjonsselskap.
Der er det
Bibelens begrunnelse som gjelder. Og da må vi lete etter hovedsaken i
det bibelske misjonsbudskapet. Og det har vi sett av gjennomgåelsen
ovenfor. Her skal vi systematisere og samle det vesentligste som må være
med.
1. Syndefallet.Guds skapergjerning er ikke motiv for
misjon. For alt Gud skapte var etter hans vilje. Det var fullkomment,
rent og uten lyte. Da ville misjon vært meningsløs.
Men verdens
største katastrofe inntraff: synden kom inn i verden ved Eva og Adams
fall, Gen. 3. Det fikk langtrekkende konsekvenser: alle mennesker til
alle tider ble underlagt Guds dom. Og den lyder på fortapelse bort fra
Guds åsyn for evig, en endeløs pine i helvete uten mulighet til
forandring eller omvendelse. Rom.5,12-19; Jes.53,6. Alle kom bort fra
Gud, ikke bare de moralsk dypest falne. Hjertet er fiendsk mot Gud, og
da hjelper ikke moralske forbedringer, heller ikke fromme religiøse
øvelser. - Men vi må aldri falle i den motsatte grøften å tenke og mene
at alle ufrelste - hedninger i utviklingsland så vel som mennesker uten
Gud i vårt land - er umoralske og dypt falne mennesker i det ytre. Det
finnes mange fine mennesker i verden, og mange gjør en flott innsats på
det menneskelige plan. Det Gud bl.a. vil si med ordet synd, er at alt
det vi gjør ikke er godt nok eller kan gjelde for Guds store dom.
Blant slike fortapte mennesker er det Gud vil vi skal drive misjon.
2. Guds skapertanke.Likevel
- Guds skapertanke er et misjonsmotiv. For ved skapelsen ble
menneskeheten Guds spesifikke eiendom. Han har rett til det han skapte
selv om vi alle vendte ham ryggen. Gud har aldri forlatt noen eller
slått hånda av noen så lenge det finnes mulighet til omvendelse. For han
elsker den verden han skapte. Joh.3,16.
Til sin egen, kjære eiendom sender han oss med frelsesbud.
Men
det må vi også huske:
Skapelsesteologien er ikke nok som begrunnelse
for misjon, hvis vi ikke ser den i relasjon til syndefallet. Uten den
blir skapelsesteologi egentlig en umulighet og feilaktig. Vi må alltid
ha hele perspektivet for øyet når vi tenker misjon.
3. Forsoningen.Synden
var så alvorlig at den ikke kunne tilgis uten ved blod som soning. Vår
skyld hos Gud måtte betales, sones og utslettes. Dette er et så stort
under at ingen kan forstå det rett. Her ser vi inn i dybene i Gud.Men
ved å dvele litt ved Ordets forkynnelse om forsoningen aner vi litt av
det som skjedde: Jesus, Guds Sønn, døde på korset på Golgata i vårt
sted. Han døde for oss. Hans kors og død og blod tok vår brøde bort.
Skylden er betalt. Fordømmelsen er tatt av ham i vårt sted. Rom.8,1;
Rom.5,12-19; 2.Kor.5,21 (15-21); Gal.3,13.
Det betyr bl.a. at alle
har mulighet til å bli Guds barn på samme måte - og de må bli det på
Guds måte. Jesus døde ikke for spesielt utvalgte. Han døde for alle og
gjorde opp vår synderegning.
Vi står alle likt overfor Gud. Når vi
går ut i verden med budskapet, går vi altså til mennesker som Jesus døde
for. Og de har samme rett til frelsen som vi.
4. Misjonsbudet.Jesu
ordre før han forlot denne verden innebærer at ansvaret for verdens
evangelisering er lagt på hans menighet, de troende. Han regner med oss.
Misjonen er nå blitt vår oppgave og vårt liv. Jesu himmelfart betyr at
han nå må regne med sine venner i verdens største prosjekt. Han gjord
eet alvorlig valg da han forlot verden og ikke sendte engler og serafer
som evangelister.
Frelsen er både en gave og en oppgave. Å være
frelst er å være trygg i Gud, på rett vei - være salig. Den troende har
alt i Jesus og eier evighetens perspektiv og velsignelse over sitt liv.
Men
det er også arbeid. Som Guds folk skal vi dele med andre av de goder vi
selv har fått av Gud. Og det beste vi har fra ham, er frelse fra synd
og med det fred med Gud. Derfor er det dette vi må bringe til andre
først og fremst.
Misjonsbudet innebærer to ting: Å drive misjon er
nåde. Vi er ikke verd det, vi får gå og være sendebud av Guds nåde. Men
det er et påbud, ordene står i imperativ: Gå!
[4]
Mat. 28.19. Da er valget på en måte vårt, for han vil vi skal gå
frivillig. Tvang i misjonsarbeidet er død. Det er frivilligheten som gir
kraft, menneskelig talt. For da tar vi imot den Åndens kraft som Jesus
lovet sine vitner før han forlot verden.
Misjonsbefalingen er en
sterk begrunnelse for oss til å drive misjon, siden det er misjonens
herre som ga oss den. Det vi nå har nevnt er de viktigste beveggrunner
for oss til å gå med budskapet både hjemme og ute. Men vi kan føye til
noe mer.
5. Nøden.Den som ser en døende og fortapt verden uten
håp, har fått litt av Jesu sinn. Også han ynkedes inderlig over folket
fordi de var som får uten hyrde, hjelpeløse og overlatt til seg selv.
Mat.9,36. Et slikt syn kan drive oss ut i tjenesten. Da er vi drevet av
Jesu Ånd og går i hans fotspor.
Vi må imidlertid skille dette syn på
og nød for sjelene fra den ”nød” som bare eller vesentlig ser folkets
materielle nød, fattigdom, sykdom og mangel på for eksempel
leseferdigheter og dårlige bo-og arbeidsforhold, vil trolig gå trett
etter kort tid. For han vil ikke kjenne gleden og tryggheten over at det
er Guds rike han kjemper for, men mer et jordisk ”Guds rike”.
6. Kjærligheten.Hvis
vi kjenner kjærlighet til de fortapte, er også den gitt oss av Gud.
2.Kor.5,14. Det er den rette drivkraft i arbeidet: å elske sjelene inn
til Jesus. Da først kjenner vi den rette gleden i misjonsarbeidet.
Men
vi skal ikke sitte passive og vente på at Guds kjærlighet skal fylle
ossså sterkt at vi MÅ gå ut med Ordet. Noen har hatt det slik. Men også
her må vi regne med syndens kraft i den troende som vil sløvne ham og
stanse ham på veien. Derfor må en troende alltid søke inn til Jesus for å
få sin kurs korrigert og rettet opp. Ordet for kjærlighet i
grunnteksten er sterkt, agape. Det betegner egentlig den kjærlighet Gud
gir i kraft av det han er i seg selv. 1.Joh.4,10. Det er Guds kjærlighet
som han elsket verden med i Jesus (Joh.3,16 der samme ord er brukt), og
denne kjærlighet gir han til de troende i den nye fødsel ved Den
hellige Ånd. Derfor kan Paulus si: ”Guds kjærlighet (hæ agapæ) er utøst i
våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”, Rom.5,5. Det er ikke
en følelsesmessig kjærlighet (gr. filæ) som vennskap som driver oss til
misjon. Det er Guds eget hjertelag og sinn.
7. Frykt for Herren.På
samme tid som vi får kjærligheten som drivkraft, får vi også en ny
respekt og frykt for Gud. Paulus sier uttrykkelig at fordi han kjenner
frykten for Herren, søker han å vinne mennesker. 2.Kor. 5,10-11. Dette
knytter han sammen emd tanken på dommen da alle skal få igjen for det
som er skjedd ved legemet. Han tenker nok ikke på trellens frykt for
straff. Han er fylt av barnets frykt for å gjøre far imot. Denne frykt
og respekt er ett av Guds middel til oppdragelse, Jer.32,40.
Grunntekstens ord hos Paulus (fobos) betegner frykt, ærefrykt, respekt
og er brukt i en rekke sammenhenger i NT. I LXX brukes samme ord hos
Jeremias (fobos).
[5]
Her sier han klart at det er hans frykt som legges i våre hjerter. Det
samme ser vi i Vulgata (timorem meum). Og dette stemmer med
grunnteksten. På hebraisk står det samme: weæt-yir’ati, der ti uttrykker
eiendom, dvs. min frykt. Den vil han gi i deres hjerter: bilvavam. Her
betegner -am flertallseiendom.
8. Den Hellige Ånd.Dypest sett er
misjon en Åndens gjerning. Det er den som driver oss ut og gir
frimodighet, kraft og frukt. Apg.1,8. Vi er redskap i Åndens tjeneste.
Den troende stiller seg villig fram og lar seg bruke av ham. Derfor er
en kristen alltid fullstendig avhengig av ham for å bli brukt, slik
Jesus minnet sine disipler om. Joh.15,5. Og dette stemmer godt med
katekismen og Luthers forklaring. Han forklarer den tredje artikkel med å
si: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus
Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt
meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart
meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør
hele kristenheten på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den
rette, ene tro.”
Her er det tydelig at frelseskallet og livet som
kristen (helliggjørelsen) er Åndens gjerning. Og slik er det i hele
kristenheten, sier han. Det må bety at alle som skal bli kristne, må bli
det ved Åndens gjerning. Det er med andre ord umulig å bli frelst på
egen hånd. Og dette sier Luther om mulig enda kraftigere i den store
katekismen. Til samme artikkel skriver han: ”Hvor Den Hellige Ånd ikke
lar Ordet forkynne og oppvekker hjertene så de kan fatte det, der er alt
tapt.”
[6]
Det er altså Ånden som må la Ordet forkynne. Det er først når Ånden
sender sendebudet ut i tjeneste, at Ordet blir forkynt rett og sant. Og
Ånden må vekke hjertene slik at de ser at de behøver budskapet og fatter
eller forstår det med hjertet. Om det ikke skjer, er alt tapt. Da er
alt vårt arbeid forgjeves selv om det er velment. En slik tanke er
ydmykende.
Men da vil også all ære tilhøre Jesus som er Guds
egentlige misjonær og sendebud. Han har ansvaret - og han skal ha og får
til slutt all ære.